14. februar 1911 gikk den 19 år gamle jungmannen Emil Hansen inn på det norske generalkonsulatet i Melbourne, Australia. Dagen før hadde den unge sjømannen ankommet havnebyen med fullriggeren «Glendoon» av Borøya, Tvedestrand. Men det hadde ikke vært noen hyggelig seilas. Hansen hadde nemlig opplevd å bli utsatt for trekk i lønn, trusler og vold.
«Glendoon» ble bygget i Glasgow i 1894, og var et av flere store stålseilskip som ble kjøpt til Norge på begynnelsen av 1900-tallet. I august 1910 ble skipet kjøpt av Mathias Christian Mathiesen på Borøya utenfor Tvedestrand. Kaptein om bord var rederens sønn Erik Martinius Mathiesen. Om høsten var «Glendoon» klar for sin første langtur under Mathiesens kommando. Skipet skulle fra Drammen til Melbourne. I Drammen ble flere sjøfolk mønstret på. En av dem var jungmann Emil Hansen. For både jungmannen og kapteinen skulle dette bli en reise de ikke så lett kom til å glemme.
«en kugle gjennem hovedet»
2. november 1910 forlot «Glendoon» den gamle trelastbyen. Under den første måneden til sjøs gikk alt fint, men i midten av desember startet urolighetene. En søndag stod jungmann Hansen og snakket med tre andre sjøfolk, da 2. styrmann Anton S. Hansen kom bort til dem.
Styrmannen spurte om å få låne en kniv. Jungmann Hansen fant frem sin. Styrmannen tok kniven med bort til tømmermannsbenken der han slo kniven i stykker. Deretter kom han tilbake til jungmannen og sa at han aldri skulle snakke om å bruke kniv igjen. Hvis han gjorde det, ville han få «en kugle gjennem hovedet.»
Jungmann Hansen ble ikke skutt i hodet om bord, men allerede dagen etter opplevde han mer dramatikk. Denne gangen ble det blodig.
I klammeri med båtsmann og styrmann
12. desember 1910 ble plutselig jungmann Hansen angrepet av båtsmannen. I følge 2. styrmannen var det nemlig båtsmannen jungmann Hansen hadde truet med kniv. Noen dager senere ble jungmannen også angrepet av 2. styrmannen.
Klokken 4 om morgenen den 16. desember 1910 ble jungmann Hansen purret ut for å gå på vakt. Da han kom seg ut av senga, begynte flere av sjøfolkene å le av ham. Noen hadde i løpet av natten smurt ansiktet hans inn med sot.
Da han spurte hvem som var ansvarlig, svarte de 2. styrmannen. Jungmannen gikk straks for å vaske seg, og rakk dermed ikke opp på dekk før vaktskifte. Det likte 2. styrmannen dårlig. Bedre ble det ikke da jungmannen anklaget ham for å ha smurt ansiktet hans inn med sot.
Som svar på anklagen slo 2. styrmannen til jungmann Hansen i ansiktet flere ganger så blodspruten stod. Dagen etter kom han også i klammeri med skipets kaptein.
Anklaget for å sove på vakt
17. desember 1910 stod jungmann Hansen utkikk. Noen få minutter etter at vakten var begynt, kom kapteinen bort til ham. Kapteinen mente han sov, og dengte til den unge jungmannen så han for bortover dekket.
Jungmannen nektet for å ha sovet, og dagen etter ble han innkalt av kapteinen. Kaptein Mathiesen gav jungmannen mulighet til å erkjenne at han hadde sovnet, men jungmann Hansen fortsatte å nekte.
Etter nok en dag ble jungmannen igjen tilkalt. Da hadde kapteinen utmålt en straff. For å ha sovet på vakt ble jungmann Hansen trukket ½ månedshyre. 10. februar 1911 ankom «Glendoon» Melbourne. Da hadde jungmann Hansen fått nok.
Klage til generalkonsulen
23. februar 1911 dro jungmannen til den norske generalkonsulen for å klage på den behandlingen han hadde fått. Han bad samtidig om å bli avmønstret. Konsul Sigurd Bentzen tok klagen alvorlig. Noen dager tidligere hadde nemlig en av Hansens skipskamerater vært på besøk og fortalt den samme historien.
Konsul Bentzen innkalte straks kapteinen til generalkonsulatet. Kapteinen kunne ikke uttale seg om slagsmålene jungmannen var blitt involvert i, men når det gjaldt soving på vakt, var han sikker i sin sak. Kapteinen henviste til skipets journal. Der stod det svart på hvitt at jungmannen hadde sovet på vakt og at han verken hadde unnskyldt eller angret seg.
Konsulen innkalte flere vitner deriblant 2. styrmann Hansen. Hansen erkjente å ha slått jungmannen, men samtidig beskrev han den unge sjømannen som en urokråke. Det samme gjorde flere av det øvrige mannskapet. At jungmannen hadde sovet på vakt, var det imidlertid ingen andre enn kapteinen som kunne bekrefte.
Dømt til å utbetale erstatning
Konsulen vurderte bevisene og 28. februar 1911 hadde han konkludert. Jungmann Hansen hadde fått urettferdig behandling. Han skulle få lov å avmønstre. I tillegg måtte kaptein og reder utbetale den tilbakeholdte halve månedshyren. Dette likte kaptein Mathiesen dårlig.
Han nektet å utbetale hyren. Dermed gikk saken videre til departementet. I slutten av mai 1911 var «Glendoon» igjen klar for å seile. Jungmann Olsen hadde allerede mønstret på et nytt skip, men den halve månedshyren fra «Glendoon» lot vente på seg.
Sommeren 1911 var saken fortsatt ikke løst. Kaptein Mathiesen hadde fått støtte fra Norsk Skibsførerforening. De mente skipsføreren var i sin fulle rett når han nektet å følge konsulens anmodning. Mens saken ble vurdert av jurister på begge sider, rammet en tragedie.
Rammet av tragedie
30. august 1911 var skipets reder Mathias Christian Mathiesen ute på en seiltur sammen med en kamerat. Utenfor Tvedestrand skulle de dorge etter makrell. Mens de lå ute og fisket blåste det plutselig opp. Seilbåten var i ferd med å kantre og de to mennene hoppet derfor i sjøen.
Kameraten greide å komme seg i land. Det gjorde ikke Mathiesen. Den 70 år gamle rederen druknet. «Glendoon» sin kaptein hadde mistet sin far, og «Glendoon» hadde mistet sin reder. Om høsten 1911 ble «Glendoon» solgt.
Til tross for at skipet var solgt og rederen var død, var saken om jungmann Hansen fortsatt ikke løst. 19. februar 1912 sendte kaptein Mathiesen saken til den norske sjøretten for å få konsulens anmodning underkjent. Sommeren 1912 falt dommen. Kapteinens klage ble avvist da saken var blitt innmeldt til sjøretten for sent. Dermed ble jungmann Hansens krav på en halv månedshyre stående.
Kaptein Mathiesen fortsatte å seile, men han fortsatte også i farens fotspor som reder. I 1947 var han blitt 70 år og i lokalavisen ble han beskrevet som en «seilskuteskipper av den gamle, gode skolen». Samme år skjedde en ny tragedie. I en vinterstorm gikk dampskipet «Pollness» ned. Samtlige om bord omkom. En av dem var sjømannen Emil Hansen.
Avtrykk etter «Glendoon» på KUBEN
På KUBEN finnes flere dokumenter fra «Glendoon» og saken om jungmann Hansen. Dokumentene er en del av arkivet kalt PA-1348, Mathiesen, Erik Martinius. I tillegg til korrespondanse og andre saksdokumenter, inneholder arkivet kopibøker, regnskaps- og dekksdagbøker fra Mathiesens rederivirksomhet. Arkivet inneholder også forhandlingsprotokoll og regnskapsbøker fra Borøens Mekaniske verksted og for rederiet A/S Borøy. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal, og på digitalarkivet.no kan du lese skipsjournalen til «Glendoon».
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1348, Mathiesen, Erik Martinius Pk. 1. 2
Arkiv PA-1935, Samling av fartøysbilder
Norges Handels og Sjøfartstidende 17.08.1912, 16.01.1947
Tvedestrandsposten 06.09.1911
Tvedestrand og Omegns Avis 01.08.1947
Handelsregistre for Kongeriket Norge 1910 og 1911
Folketelling 1910 for Dypvåg herred på digitalarkivet.no
Minesterialbok for Dypvåg prestegjeld 1872-1884 på digitalarkivet.no
