På begynnelsen av 1900-tallet begynte Det Norske Misjonsselskap (NMS) å sende sykepleiere til Sør-Afrika, for å drive organisert sykearbeid blant zuluene. En av de første som dro, var Elida Fykse fra Gjerstad.
Elida Fykse, døpt Anna Elida Ulltveit-Moe, ble født 31. januar 1890. Foreldrene var gårdbruker og handelsmann Olav Ulltveit-Moe (1861-1938) og Ingeborg Moe (1871-1910). Ved Lovisenberg i Kristiania utdannet Elida seg til sykepleier. Etter noen år som slumsøster i strøket Vaterland i hovedstaden, søkte Elida NMS om å få reise ut som misjonær. Misjonsselskapet gav henne imidlertid avslag, da en ikke ønsket å sende ut kvinnelige misjonærer alene. Men Elida gav seg ikke. Hun søkte igjen, og i 1922 fikk hun endelig lov til å reise ut. Som sykepleier skulle Elida dra til Ekombe i Sør-Afrika å drive helsearbeid blant zulufolket. Det skulle bli et møte med mange sterke opplevelser.
Sykepleier i Zululand
I Zululand møtte Elida et sterkt mannsdominert samfunn der nøden var spesielt stor blant kvinner og barn. « … i alle de mange mange hedningegårder hvor der er en stor mand, og rundt ham bor hans såkalte hustruer som han har kjøpt for 12 stykker kvæg hver av dem. Det er blandt disse kvinder og alle deres barn som det er en stor gjerning å gjøre – oppgaver som ligger færdige og bare venter.» Slik beskriver Elida forholdene i et brev til Jorunn Mellegård 9. desember 1922.
I Ekombe satte Elida straks i gang med å bygge opp en klinikk og sakte men sikkert begynte folket å gjøre bruk av det nye helsetilbudet. Rundt misjonsstasjonen ble det bygget sykestuer som etter hvert dannet grunnlag for et sykehus – Ekombe hospital. Blant zuluene ble Elida også kjent med en skikk som kom til å sette sitt preg på hennes arbeid.
Overlatt til seg selv for å dø
I et brev til Jorunn 14. mai 1924 skriver Elida: «På en av mine reiser standset jeg utenfor en krål for at be om litt amagi (sur melk). Det var stekhett og tungen var tørr i munden. Jo da – jeg fik en herlig melk, men med jeg sat ude der hørte jeg noen ynkelige hase skrik inde fra hytten vi sat utenfor.» Elida krøp inn i hytta og på en matte fikk hun se et lite barn som var « … så utsultet og medtat – at den var bare ben igjen.» Barnet var en tvillinggutt som var overlatt til seg selv for å dø.
Tvillingfødsler ble av zuluene nemlig sett på som et tegn på ulykke. Derfor var det tradisjon for at det ene tvillingbarnet måtte dø. For det lille barnet Elida møtte i hytten skulle skjebnen bli annerledes. Elida tok med seg barnet tilbake til klinikken, der den lille gutten fikk mat og omsorg. Etter noen uker ble guttens mor tilkalt og etter trussel om straff, tok hun barnet tilbake igjen. Gutten var kun en av flere tvillingbarn Elida måtte redde.
Et mannsdominert samfunn
Dagene på klinikken kunne være svært travle med gjennomsnittlig 35 pasienter om dagen. Men ikke alle fikk lov til å få hjelp av Elida. En dag kom det tre menn med ei kvinne. De ønsket å vite om kvinnen var gravid. Mannen hennes arbeidet nemlig i Cape Town og han hadde ikke vært hjemme på to år. Elida sendte mennene ut og undersøkte kvinnen som viste seg å være fire måneder på vei. Etter undersøkelsen falt kvinnen ned på gulvet og skrek om hjelp. Kroppen hennes var allerede full av sår fra mennenes kjepper, og hun fryktet enda mer straff. Elida bad mennene om å la kvinnen få bli, men mennene nektet og tok med seg den fortvilte kvinnen ut igjen.
Episoden gjorde sterkt inntrykk på Elida og i et brev til Jorunn 14. september 1924 oppsummerer hun sine tanker: «Aldri har det igrunden gåt op for mig før – hvor ynkelig stilling en kvinde blandt mange folkeslag har.» Det var imidlertid ikke bare hos zuluene Elida opplevde urettferdighet som kvinne.
I debatt med konservative prester
I mai 1925 deltok Elida på en misjonskonferanse der det blant annet ble tatt opp spørsmålet om å få tilsendt en kvinnelig misjonslege. Prestene synes ikke dette var en særlig god ide, da de mente en kvinnelig lege ikke var i stand til å hevde seg her nede. Dette kunne ikke Elida godta, og i et brev til Jorunn og Jens 26. mai 1925 skriver hun om den etterfølgende diskusjonen.
«Jeg spurgte da i al ærbødighet med hvad rett de kunde uttale sig så bestemt om en kvindelig læges stilling her ute. Aa du verden, hvor sinte de blev! Jeg bad om svar, men ikke en kjæft svarte! Jeg frenholdt for dem mit arbeide, og når der kunde vises en dum sykepleierske slik tillit – burde en vel tro at en kvindelig læge hadde noget at gjøre. Og tænk – at disse gubberne virkelig måtte høre! Ja, da skjedde der store ting iblandt os! Jeg skrev nemlig et forslag som gik ut på at fik vi ikke en mandlig læge, tok vi med megen tak imot en kvindelig – og den blev enstemmig vedtat. (Fordi de ikke turde andet) De er minst 50 år tilbake itiden!»
Elidas brev på KUBEN
Elida ble værende i Ekombe frem til 1929. Da reiste hun hjem til Norge der hun giftet seg med misjonspresten Sjur Sjursen Fykse (1895-1966). Våren 1931 reiste Elida ut igjen. Denne gangen gikk turen til Vest-Madagaskar sammen med ektemannen. Etter noen få år vendte Elida tilbake til Sør-Afrika. I 1937 ble hun imidlertid syk og ekteparet flyttet hjem til Norge. Elida kom seg aldri helt etter sykdommen. Dermed var det slutt på misjonsvirksomheten i fjerne strøk. Hun døde i Gjerstad i 1983.
På KUBEN i Arendal oppbevares flere brev skrevet av Elida Fykse, døpt Anna Elida Ulltveit-Moe. Brevene er skrevet i årene mellom 1922 og 1939 og gir et unikt innblikk i arbeidet og opplevelsene til en av de kvinnelige misjonærpionerene i Sør-Afrika. Brevene er del av arkivet PA-2873, Fykse, Elida som også inneholder enkelte foto. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-2873, Fykse, Elida
Aasbø, Lars: Gjerstad-misjonær i Sør-Afrika og på Vest-Madagaskar. Upublisert artikkel. PA-2873, Fykse, Elida
Danbolt, Erling: Det norske misjonsselskaps misjonærer 1842-1948
Hafstad, Chr. Svanøe: Barmhjertighetsarbeidet i Sør-Afrika. 1965
Jørgensen, Torstein: I tro og tjeneste. 1992
Norsk misjonsleksikon II. 1966
