Høsten 1972 brygget det opp til politisk kamp. Gjennom folkeavstemning skulle Norge si Ja eller Nei til medlemskap i det europeiske fellesskap EF. I Folkebevegelsen hadde Nei-siden samlet sine krefter. Både sentralt og lokalt forsøkte de å påvirke opinionen. Det handlet om å være herre i sitt eget hus. Et budskap som appellerte til mange nordmenn. Ikke minst i Aust-Agder.
Folkebevegelsen fryktet at et norsk medlemskap i EF (EC/EEC) blant annet ville føre til økt konkurranse og utflytting av arbeidsplasser fra Norge til kontinentet. Dette gjaldt ikke minst for skogbruk og treforedling som lenge hadde vært viktige næringer i Aust-Agder. På 1960-tallet slet disse næringene i motvind, og mange var redd for at et medlemskap i EF ville forverre situasjonen.
Folkebevegelsen mot EF i Aust-Agder
Etter initiativ fra Folkebevegelsen sentralt, ble det 17. februar 1971 holdt et viktig møte i Arendals Handelstands lokaler. Temaet for møtet var hvilke problemer et norsk medlemskap i EF kunne få for nordmenn.
På møtet ble det også besluttet å nedsette et fylkesutvalg i Aust-Agder. Hovedoppgaven skulle i starten være å rekruttere medlemmer og organisere lokallag. I løpet av noen måneder hadde det blitt etablert lokallag i de fleste av fylkets kommuner og oppslutningen var god. Men ikke alt var positivt.
Lite økonomisk støtte
Flere av de store næringslivsorganisasjonene ønsket et norsk medlemskap i EF velkommen. Det samme gjorde flere av de store politiske partiene. Dette førte til at Ja-siden fikk et godt økonomisk grunnlag. Penger en både kunne bruke til å organisere innsatsen, og ikke minst kunne bruke til ulike informasjonskampanjer.
Folkebevegelsen hadde store deler av det norske folket i ryggen, men de hadde ikke de samme økonomiske ressursene som Ja-siden. Det gikk utover organisasjonsarbeidet. Noe ikke minst Aust-Agder fikk merke.
Fra Folkebevegelsen sentralt fikk avdelingen i Aust-Agder kun 3 000 kroner til å utvikle organisasjonen. Dette var i minste laget og i sin statusmelding i november 1971 kunne Fylkesutvalget melde følgende: «Utvalget kan ikke si seg fornøid med en så liten støtte og ser ikke bort fra at den svake økonomien kan ha hindret en raskere vekst i folkebevegelsen i fylket.» Til tross for dårlig økonomi hadde aktiviteten likevel vært stor.
I Aust-Agder var det blant annet delt ut 12 000 foldere med informasjon om hva Folkebevegelsen mente EF egentlig var. Nemlig et overnasjonalt organ som ville begrense Norges nasjonale selvstendighet og handlefrihet. En organisasjon som ville skape mer splittelse i verden fremfor demokrati og samhold. Da EF ble skapt, var det imidlertid nettopp splittelse en ønsket å unngå.
Arven etter verdenskrigene
I første halvdel av 1900-tallet hadde Europa vært senter for to ødeleggende verdenskriger. Etter den siste verdenskrigen i 1945, var det flere som søkte etter tiltak for unngå nye konflikter i Europa. En av dem var den franske diplomaten Jean Monnet.
Monnet mente at datidens viktigste råstoffer, stål og kull, burde underlegges overnasjonal kontroll. På den måten kunne en hindre at råstoffene igjen ble brukt i nye våpenkappløp. Sammen med den franske ministeren Robert Schuman ble det utarbeidet en plan for å samle Frankrike og Tyskland sin produksjon av stål og kull.
Den såkalte Schuman-planen ledet frem til en traktat, den såkalte EKSF-traktaten, som 1. januar 1952 ble undertegnet av Frankrike, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland, Luxembourg og Italia. Dermed var Den europeiske kull- og stålunion et faktum. Samarbeidet skulle imidlertid snart utvides.
Mot et fellesmarked
I 1955 ble de seks landene i kull- og stålunion enige om en trinnvis sammensmelting av landenes økonomier og etablering av et fellesmarked.
1. januar 1958 ble det økonomiske fellesskapet formalisert gjennom undertegning av Roma-traktaten. Fellesskapet innebar blant annet fjerning av tollbarrierer mellom landene, og en felles handelspolitikk overfor land utenfor fellesskapet.
Flere europeiske land var interessert i økt frihandel, men ikke alle ønsket å avgi suverenitet til en europeisk union. Det gjaldt ikke minst Storbritannia. Løsningen ble for flere og heller danne et frihandelsforbund.
De ytre sju
På slutten av 1950-tallet tok Storbritannia initiativ til økt samarbeid om frihandel, og i 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund – EFTA etablert. Medlemmene var Storbritannia, Portugal, Sveits, Østerrike, Danmark, Sverige og Norge, også ofte kalt «de ytre sju».
Formålet med forbundet var å øke handelen mellom landene uten at medlemmene måtte avgi makt til et overordnet organ.
Til tross for dannelsen av EFTA, var det likevel flere europeiske land som ønsket å forhandle om medlemskap i den europeiske unionen. Men ikke alle ønsket noen utvidelse.
Nektet medlemskap
På begynnelsen av 1960-tallet var det flere europeiske land som søkte medlemskap i den europeiske union, deriblant Storbritannia og Norge. Noen utvidelse ble det imidlertid ingenting av, da den franske presidenten Charles de Gaulle ikke ønsket Storbritannia velkommen.
I 1967 ble søknadene fornyet, men også denne gangen satte den franske presidenten foten ned.
I 1969 gikk de Gaulle av som president, og da ble døren til medlemskap igjen åpnet. Et av landene som da øynet muligheten var Norge.
Et politisk flertall for medlemskap
Den norske grunnloven forhindret i utgangspunktet Norge å overføre nasjonal suverenitet til internasjonale sammenslutninger. I 1962 vedtok imidlertid Stortinget med et overveldende flertall å endre Grunnloven.
Åtte år senere vedtok Stortinget også med et overveldende flertall å søke medlemskap i det europeiske felleskap. I januar 1972 fullførte den norske regjering forhandlingene om medlemskap. Nå gjenstod kun en folkeavstemming.
Til tross for et politisk flertall for medlemskap, var det folket som skulle ta den endelige avgjørelsen. Folkeavstemmingen skulle skje 25. september 1972 og i alle deler av landet gjorde tilhengere og motstandere seg klar for avgjørelsen.
Folkets valg
I Aust-Agder manet Folkebevegelsen til en siste innspurt. «Valgdagene nærmer seg med raske steg og vi begyner nu å øine slutten på kampanjen «JA eller NEI» til EF. I disse dager legger vi opp til innspurten – som betyr at tempoet økes både i kvantitet og særlig i kvalitet.»
25. september 1972 falt avgjørelsen. I Aust-Agder stemte 54, 4 % Nei. For et samlet Norge ble resultatet 53,5 % mot medlemskap. Selv om folket hadde talt, var det likevel frykt i Folkebevegelsen for at politikerne ikke ville ta hensyn til folkets vilje. Folkeavstemmingen var jo tross alt kun rådgivende.
Frem mot Stortingsvalget i 1973 fortsatte dermed Folkebevegelsen å agitere for fortsatt motstand mot et norsk medlemskap. Noe norsk medlemskap i den europeiske union ble det imidlertid ingenting av, og utover på 1970-tallet trappet Folkebevegelsen ned sin aktivitet. Organisasjonen ble formelt lagt ned i 1977.
Arkivet på KUBEN
På KUBEN i Arendal finner en arkiv etter Folkebevegelsens arbeid i Aust-Agder. I arkivet kalt, DA-1012, Folkebevegelsen mot EEC i Aust-Agder, finner en blant annet medlemskort, møtereferater, korrespondanse og pressemateriell. Materialet strekker seg fra oppstarten i 1971 og frem til avviklingen i 1976. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv DA-1012, Folkebevegelsen mot EEC i Aust-Agder
https://snl.no/EFTA besøkt 08.09.2022
https://snl.no/EU-kampen besøkt 08.09.2022
https://snl.no/EUs_historie besøkt 08.09.2022
https://snl.no/Det_europeiske_kull-_og_stålfellesskap besøkt 08.09.2022
