I 1905 gikk det mot oppløsning av unionen mellom Norge og Sverige. Siden 1814 hadde Norge og Sverige hatt felles konge og utenrikspolitikk, men de siste tiårene hadde den norske motstanden mot unionen økt. I 1895 hadde unionmotstanden nesten ført landene ut i krig og det var usikkert om svenskene igjen ville true med militærmakt for å beholde unionen. Spenningen var tidvis stor og midt i begivenhetene var en bondesønn fra Evje i Setesdal.
Jørgen Gunnarson Løvland (1848-1922) ble født 3. februar 1848 og vokste opp på gården Lauvland i Evje. Løvland var bondesønn, men kom ikke til å følge i farens fotspor. Allerede i konfirmasjonsalder viste Løvland et høyt kunnskapsnivå. Presten i Åmli mente Løvland måtte bli bisp, men i stedet søkte den unge setesdølen seg til læreryrket.
Etter å ha fullført sin utdannelse ved Holt lærerseminar fikk Løvland jobb som allmuelærer i Kristiansand og senere som amtskolestyrer for de indre bygdene i Nedenes. I 1884 ble han også redaktør for Christiansands Stiftsavis. Løvland hadde imidlertid også interesse for politikk, og i 1885 ble han medlem av bystyret i Kristiansand. Et år senere trådte han også inn i rikspolitikken, da han som førsterepresentant for Kristiansand ble valgt inn på Stortinget. På Stortinget var det først og fremst unionspolitikken Løvland interesserte seg for og da spesielt den såkalte Konsulatsaken.
Felles utenrikspolitikk med Sverige innebar også et felles konsulatvesen. Konsulatene var Sverige og Norge sine stedlige representanter i utlandet, og skulle blant annet tjene landenes næringsinteresser. Næringsinteressene i nabolandene var imidlertid ikke alltid sammenfallende og spesielt i andre halvdel av 1800-tallet ble det utfordringer.
En økende økonomisk liberalisering førte til gode forhold for norsk skipsfart og handelsflåten økte voldsomt. Sverige opplevde ikke samme utvikling og for flere svenske næringer ble nedbyggingen av handelsbarrierer heller sett på som en trussel. Dermed ble det vanskelig å ha et konsulatvesen som kunne tjene begge landenes behov og spesielt i Norge økte misnøyen.
For å tjene de norske interessene ble det fremmet krav om flere konsulater. Dette gjaldt spesielt i havnebyer med mange norske skipsanløp. I 1891 bevilget det norske Stortinget penger til et eget norsk konsulatvesen, men svenskene nektet. Løvland var en av flere som i 1892 ønsket å presse saken videre, men saken ble i stedet utsatt inntil videre.
I 1895 ble det gjort nye fremstøt, men svenskene hadde ikke forandret mening og truet med krig dersom nordmennene forsøkte å kjøre saken videre på egenhånd. Sverige hadde den klart sterkeste militærmakten og det norske Stortinget besluttet derfor å starte forhandlinger. Det skulle imidlertid gå ti år før saken fikk sin endelige avslutning.
Selv om svenskene ble mer innstilt på å imøtegå norske krav, ville de ikke gi et eventuelt norsk konsulatvesen helt fritt spillrom og i desember 1904 ble det stilt seks konkrete motkrav. Kravene ble ikke særlig godt mottatt i Norge og fikk det nedsettende kallenavnet «lydrikepunktene». Flere norske politikere innså at en unionsoppløsning virket å være den eneste løsningen på saken. En av dem fra Christian Michelsen.
Michelsen var del av Francis Hagerups samlingsregjering, men da forhandlingene om konsulatsaken strandet på nyåret i 1905 ønsket han sammen med sin statsrådkollega Jacob Marius Schøning å fratre. Avgangene førte til en ministerkrise som til slutt også felte statsministeren. 28. februar leverte Hagerup inn sin avskjedssøknad. Michelsen var imidlertid ikke ferdig som statsråd. I stedet for å fratre søkte han regjeringsmakt og Løvland var en av de første han rådførte seg med.
Løvland mente som Michelsen at nye forhandlinger med svenskene var et blindspor og at den eneste muligheten var å presse frem et brudd mellom de to nabolandene. Nå var det en mulighet til å følge den linjen og 1. mars skrev han til sin kollega:
«Kjære Michelsen! Jeg opfattede Dit Spørsmaal saa: om det var Din Pligt i Tilfælde at søge dannet en Regjering paa Forudsætning om Konsulatsagens Gjennemførelse ved dette Storting. Jeg gjentar min Opfatning: at kan Du sikre Dig et Flertal i Tinget for en saadan Politik, da er det Din Pligt, og da er det de ansvarlige Politikeres Pligt i Regjering og Ting – de som er enig – at støtte Dig baade med Regjeringsdannelsen og ved den politiske Aktion.»
Michelsen fikk støtte og 11. mars 1905 dannet han sin første regjering. Løvland fikk en viktig rolle i regjeringsprosjektet og ble tildelt ministerposten som Norges statsminister i Stockholm. Rollen som statsminister i Stockholm skulle imidlertid bli kortvarig. 7. juni erklærte Norge seg selvstendig da kongen fortsatt ikke ville godkjenne lov om et eget norsk konsulatvesen. Løvland reiste tilbake til Norge og fikk rollen som utenriksminister. Løvland ble dermed både den siste norske statsministeren i Stockholm og Norges første utenriksminister.
På KUBEN i Arendal oppbevares to arkiv etter Jørgen Gunnarson Løvland. Arkivene inneholder blant annet korrespondanse, telegrammer, fotografier, et fotoalbum og avisutklipp. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal. På Evjemoen forsvarsmuseum kan du også oppleve en innholdsrik utstilling om stortingsmann og minister Jørgen Løvlands liv og arbeid. Utstillingen ble laget i forbindelse med hundreårsjubileet for unionsoppløsning i 2005. En vandreutstilling med samme tema lånes ut av Setesdalsmuseet.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder
Arkiv DA-1296, Løvland, Jørgen Gunnarson K L0001 og U L0002
Hem, Per Eivind: Jørgen Løvland Vår første utanriksminister. Oslo 2005
https://snl.no/Jørgen_Gunnarson_Løvland
https://snl.no/Unionsoppløsningen_i_1905
