22. januar 1955 behandlet Valle herredsstyre en oppfordring fra Valle bondekvinnelag. Foreningen ønsket at bygda skulle få en husmorvikar. Husmødre og bondekvinner hadde en hektisk hverdag og trengte mulighet for avlastning. Det var det ikke alle som så et behov for. Noen mente til og med at ønsket om en husmorvikar var et tegn på forfengelighet. Det ble det bråk av.
Husmorvikarene i Norge var i 1955 en relativt ny yrkesgruppe. Før andre verdenskrig (1940-1945) fantes det enkelte husmorvikarer som var blitt ansatt på privat initiativ. Det fantes imidlertid ikke noen formalisert ordning med et utdanningsløp. Først etter krigen skulle det bli en realitet.
De første husmorvikarene
Under Norges Husmorforbund sitt årsmøte i 1946 ble husmorvikaren som yrke lansert. Året etter oppnevnte myndighetene en komité som skulle utrede spørsmålet om offentlige husmorvikarer. Resultatet ble en statsstøttet husmorvikarordning som skulle settes i gang budsjettåret 1948/1949.
Husmorvikarene skulle hovedsakelig være en stedfortreder for mor i forbindelse med fødsel, sykdom eller sykehusinnleggelse. Oppgavene ville blant annet være barnepass, matlaging, klesvask og rengjøring.
Allerede i 1947, før statstilskuddet var formelt på plass, hadde flere kommuner ansatt husmorvikarer. Samme år ble Levanger Husmorvikarskole etablert som Norges første.
I 1947 var det ansatt rundt 190 husmorvikarer i Norge, men tallet var raskt økende. I 1950 var det rundt 700 husmorvikarer, og frem mot 1960 ble antallet mer enn fordoblet. At veksten kom da, var ikke tilfeldig.
Husmødrenes tidsperiode
I det gamle bondesamfunnet var det nødvendig for bonde og bondekone å samarbeide om både gårdsdrift og hverdagssysler. Moderniseringen av samfunnet førte imidlertid til en endring av arbeidsdelingen.
Den hjemmeværende husmor var allerede på slutten av 1800-tallet et ideal. En mor som holdt hjemmet rent og trygt for hele familien. Utover på 1900-tallet førte økonomisk vekst og økt velstand til at flere og flere norske familier kunne følge dette idealet.
Mennene ble utearbeidende lønnsmottagere, mens kvinnene ble hjemmearbeidende husmødre.
1950-tallet betegnes ofte som husmorfamiliens gullalder. Husmødrene dominerte i antall. I tillegg fikk de flere og flere hjelpemidler til å holde orden på hus og hjem. Til tross for flere hjelpemidler, kunne det å være husmor være utfordrende. Dette gjaldt ikke minst på bygda, der husmødrene også ofte måtte hjelpe til med gårdsdriften.
Ønske om en husmorvikar
I Valle i Setesdal var det Valle Bondekvinnelag som tok initiativ til å få på plass en husmorvikarordning. Ifølge bondekvinnelaget hadde bondekvinnene fått en vanskeligere hverdag de siste årene.
Tidligere kunne bondekvinnene ofte få avlastning av ungdommene i bygda, men de hadde begynt å flytte ut. Dermed var det lite hjelp å få, og for mange av bondekvinnene gikk det på helsa løs. På nyåret i 1955 fremla de saken for Valle herredsstyre.
Herredsstyret var i utgangspunktet positive, men ønsket å få saken nærmere undersøkt. I herredstyremøtet 22. januar 1955 vedtok politikerne å nedsette en arbeidsnemnd som blant annet skulle se nærmere på de økonomiske forholdene rundt ordningen.
17. mars 1955 skulle saken opp til ny behandling, men denne gangen møtte forslaget motbør. Seks av herredstyremedlemmene ønsket forslaget velkommen, men de andre åtte stemte mot. Dermed ble det ingen husmorvikar i Valle i første omgang. Reaksjonen lot ikke vente på seg.
Sviktet av sine menn
Ingebjørg K. Bø var formann i Valle bondekvinnelag. Hun hadde også sittet i arbeidsnemnda som hadde fått i oppdrag å undersøke husmorvikarordningen nærmere. For henne kom avgjørelsen i herredsstyret som et sjokk. I avisen Agder Tidend 23. mars 1955 utrykte hun sin mening i et leserinnlegg.
«Ja eg må få lov til å skriva nokre ord om det vyrde heradstyret vort i Valle, etter sjokket eg fekk frå siste hardstyremøte.» Ingebjørg synes det var overaskende at mennene i herredsstyret ikke ville innføre ordningen, for det var jo nettopp de som burde vite hvor strevsomt konene deres hadde det.
For Bjørg var dette nærmest et svik. Spesielt følte hun seg sviktet av Bondepartiet. De fleste som hadde stemt for forslaget var fra Arbeiderpartiet. Kun en av Bondepartiets representanter stemte for. «Dei sveik oss stort alle, sonær som ein … Det bondekvinnene byggjer opp, det riv våre fremste menn ned.»
Hun kom også med en advarsel. «Til hausten er det kommuneval. Me skal minnast kor hjelpa var å få.» Ikke mange dagene etter kom det et motsvar som ikke akkurat la en demper på konflikten.
«Evas forfengelighet»
Torgrim Løyland var sønn av ordføreren i Valle, og 1. april 1955 svarte han Bjørg med et innlegg i Agder Tidend.
«Fru Bø grunngjev framlegget med ungdomens flukt frå landsbygda og strevet og balet som husmødrene og bondekvinnene har så ein kunne vera freista til å tru at det vert drive hardt kvinnfolkslaveri på landsbygdene, og ein vert reint forstøkt over all krauninga.»
Torgrim mente at en husmorvikar egentlig ikke var nødvending, men heller et uttrykk for forfengelighet. «Ein kan helst seie at det er «Evas forfengelighet» eller ein feber likeeins som klesdraktene som eit år krev at kjolane skal vere så lange at dei kostar vegane, og nokre år etter så korte at dei så vidt dekkar bakenden.»
De neste ukene begynte også herredsstyremedlemmene i Valle å skrive avisinnlegg om husmorvikarsaken. Til tross for at saken virket å bli mer og mer betent, var vinden i ferd med å snu.
Ved valget høsten 1955 styrket Bondepartiet sin stilling i Valle. Likevel var det flere i det nye herredsstyret som ønsket husmorvikarordningen velkommen. 1. juni 1956 vedtok derfor Valle herredsstyre å sette av 4 000 kroner i budsjettet som lønn til en husmorvikar. Det skulle likevel ta tid å få på plass en husmorvikar.
En vanskelig stilling å fylle
20. november 1956 ble det etablert en husmorvikarnemd i Valle, der Ingebjørg Bø ble valgt til formann. Nemnda fikk i oppgave å ansette en husmorvikar. I desember samme år lyste de ut en stilling. Da fristen var gått ut, var det bare kommet inn en søknad.
14. januar 1957 vedtok nemnda at tilby Ingebjørg D. Rike stillingen. Hun takket umiddelbart ja, men hennes karriere som husmorvikar i Valle skulle bli svært kortvarig.
Husmorvikaren måtte regne med å tidvis bo i de hjemmene hun skulle vikariere i. På gårdene ville hun ofte ta fjøsstellet både tidlig og sent. Dette var arbeidsvilkår ektemannen til den ansatte husmorvikaren ikke kunne godta.
Allerede dagen etter Ingebjørg var ansatt, ringte hennes mann og sa opp stillingen på hennes vegne. Dermed måtte nemnda igjen søke etter noen som kunne fylle stillingen.
Først høsten 1958 fikk de igjen napp. I nemndas møtebok for møtet 3. oktober 1958 ble det skrevet: «Endeleg hev me fenge lov på ein husmorvikar etter mykje stæv.»
Det ble likevel ingen ansettelse med det første, da den aktuelle kandidaten ville gjennomføre husmorvikarkurs. Først 1. juli 1959 ble Vilborg Åkre ansatt. Heller ikke hun kom til å ha stillingen særlig lenge. På nyåret i 1961 måtte nemnda igjen lyse ut stillingen, og gjennom de neste tiårene var det flere som kom til å fylle stillingen som husmorvikar i Valle. Yrket var imidlertid i endring.
Yrket som forsvant
På 1950- og 1960-tallet arbeidet husmorvikarene hovedsakelig for småbarnsfamilier. Utover på 1970- og 1980-tallet dreide arbeidet seg mer og mer over på omsorg for eldre. Årsaken var igjen en samfunnsendring. Flere og flere kvinner gikk ut i arbeidslivet og hjemmeværende husmødre var ikke lenger et ideal.
Så sent som i 1989 ansatte Valle kommune en ny husmorvikar. Men stillingsprosenten hadde nå gått ned til 50 %. På 1990-tallet fantes det fortsatt noen husmorvikarer, men mange kommuner hadde avviklet ordningen og yrket var i ferd med å dø ut. I de kommunale arkivene finner en imidlertid mange avtrykk etter husmorvikarene.
Avtrykk etter husmorvikaren
Blant arkivene etter Valle kommune finner en et eget arkiv etter Valle husmorvikarnemnd kalt KA0940-612, Valle kommune, Husmorvikarnemnd. Arkivet består av nemndas møtebok som trekker seg fra 1956 til 1970. I arkivet etter Valle kommune kalt KA0940-PK, Valle kommune finner en også flere saksmapper knyttet til husmorvikarordningen. Her ligger blant annet vedtak, søknader og korrespondanse. Begge arkivene er registrert på arkivportalen.no og tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0940-612, Valle kommune, Husmorvikarnemnd A01 og KA0940-PK, Valle kommune 01 L0060 og L0133
Haugdal, Birger: I mor sitt sted. Husmorvikaryrket idealer og praksis. Hovedfag i etnologi våren 1998
Ottesen, Clara og Ovesen, Karin: Husmorvikaryrket. 1977
Agder Tidend 23.03.1955, 01.04.1955, 06.01.1961
Christianssands Tidende 07.07.1959
Fædrelandsvennen 26.01.1955, 09.04.1963, 28.05.1966, 20.01.1967, 02.09.1969, 15.07.1989
Tiden 22.02.1955, 05.04.1955, 16.01.1957, 17.01.1957
Østlendingen 12.03.1924
https://snl.no/husmor besøkt 27.08.2024
