Klokken 16.00 torsdag 28. desember 1961 ble den ærverdige telegrafstasjonen på Borøya utenfor Tvedestrand koblet fra riksnettet. Samtidig ble de 80 telefonabonnentene på Borøya og Sandøya koblet på Tvedestrands telefonanlegg.
Brått var en viktig lokal kommunikasjonsinstitusjon blitt historie. I over 87 år hadde telegrafstasjonen bundet det lille øysamfunnet sammen med resten av landet. Telegrafstasjonen i idylliske Sandviken på Borøya var trolig den siste av landets små selvstendige stasjoner som ble lagt ned.
Telegrafen skulle binde landet sammen
Den 28. april 1854 vedtok Stortinget å starte utbygningen av et statlig telegrafsystem i Norge. Stortingsvedtaket var en del av et nasjonalt kommunikasjonsprosjekt som skulle binde landet sammen. Samtidig som det ble etablert et norsk telegrafvesen, ble det også investert i jernbane, dampskip, veier og broer.
I januar 1855 etablerte det nyopprettede Kongelige Elektriske Telegraf, forløperen til Telenor, landets første telegraflinje mellom Christiania og Drammen. Telegrafsystemet som ble benyttet var moresetelegrafen, som baserte seg på elektriske signaler og morsealfabetet utviklet av amerikaneren Samuel Morse.
Det tok ikke langt tid før utbygningen av et landsdekkende telegrafnett med stolper og jerntråder var i gang. Telegrafen kom til byene på Sørlandet få år etter den første telegraflinjen og i 1870 hadde utbygningen nådd helt til Norges nordligste by, Hammerfest. Men det var fortsatt mange småsteder som ikke hadde fått egen telegrafstasjon.
Sjøfartsnæringen omfavnet telegrafen
Spesielt for sjøfartsnæringen var det viktig å være tilknyttet telegrafnettet. Telegrafen hadde nærmest revolusjonert kommunikasjonen mellom reder og skip. Tidligere baserte man seg på kommunikasjon via post, men det tok tid. Med telegrafen kunne man raskt nå frem med sitt budskap, samt raskt motta svar. Men det fordret at man bodde i nærheten av en telegrafstasjon.
For skipsredere som bodde på øyene kunne det det fortsatt være langt å reise inn til byen for å sende og motta telegram. Etter påtrykk fra lokale redere ble det i 1866 åpnet en telegrafstasjon på Lyngør og åtte år senere var turen kommet til Borøya.
Etablering av Borøens Telegrafstation
Den 17. november 1874 åpnet Borøens Telegrafstation i P.E. Olsens hus i Sandviken. Telegrafstasjonens bestyrelse bestod av besiktigelsesmann N. Olsen, skipsreder P. Arntsen og kasserer O.E. Ellingsen. En telegrafbestyrerinne ble ansatt for å betjene stasjonen.
Åpningstidene for stasjonen var hverdager 9-12 og 14-15, samt kl. 14 til 18 på søndager og helligdager. Alle innkomne telegrammer ble den første tiden rodd rundt med bud. Budet leverte telegrammer både til Staubo, Tverdalsøy og helt til Østre Sandøya. Dit var det en avstand på seks kilometer.
I september 1876 stod en helt ny telegrafstasjon ferdig i Sandviken. Stasjonen var bekostet av interessenter fra Borøya og Sandøya. Til sammen hadde 29 personer kjøpt aksjer i den nye stasjonen for 2 300 kroner. Pengene kom i form av rentefrie lån som skulle tilbakebetales om det offentlige en dag overtok stasjonen. Den nye telegrafstasjonen ble imidlertid bygget «i en meget kostbar tid», så det ble nødvendig å ta opp lån i Dypvaag Sparebank for å få den ferdigstilt.
Telefonforbindelse med fastlandet
I 1876 tok den skotsk-amerikanske oppfinneren Alexander Graham Bell patent på ny teknisk kommunikasjonsanretning. Nemlig telefonen. I 1880 åpnet International Bell Telephone Company Norges første telefonanlegg med sentraler i Christiania og Drammen. Etter hvert ble det opprettet flere private telefonselskaper rundt om i landet. I 1882 ble Arendals Telefonselskab stiftet og linjenettet ble hele tiden utvidet. I 1892 fikk Borøya telefonforbindelse med Arendal og Tvedestrand.
Telefonlinjen ble også lagt inn til telegrafstasjonen på Borøya. Dette medførte bl.a. at det ikke lengre var nødvendig å sende telegrammer med roende bud til Tverdalsøy. I stedet kunne man nå telefonere innkomne telegram til sentralen på Tverdalsøy.
Mot nedleggelse
Utover på 1900-tallet kom staten sterkere med i utbygningen av telekommunikasjonen i Norge. Private telefonselskap ble kjøpt opp av det statlige Telegrafverket (senere Televerket) og et landsomfattende rikstelefonnett ble etablert. I 1920 åpnet også den første automatiske telefonsentralen i Norge. Etter hvert som teknologien utviklet seg bl.a. gjennom økt automatisering, forsvant også behovet for de mindre telegraf- og telefonsentralene.
I 1961 var den nye tid kommet til Borøya. Den 28. desember 1961 ble trådene til telegrafstasjonen kuttet. Den siste telegrafbestyrer var Bjarne Stangeland. Han hadde hatt jobben siden 1937. Ved siden av telegrafistjobben bidro han også med lokale historier og reportasjer til Agderposten. Avisen var også mottaker av det siste telegrammet fra Borøy telegrafstasjon.
Det lød: Nå er det slutt. Vi stenger etter 87 års trofast tjeneste.
Avtrykk etter telegrafstasjonen
Selv om telegrafstasjonen for lengst er nedlagt, finnes det spor etter den på KUBEN i Arendal. Her oppbevares arkivet etter Borøens Telegrafstation. Arkivet inneholder aksjeprotokoll, regnskap og annet knyttet til stasjonen. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1859 Borøens Telegrafstation
Aftenposten 17.11.1874
Agderposten 29.12.1961
Tvedestrandsposten 30.12.1961
Bakka jr., Dag. Hav som levevei, Seagull, 1992
Myhre, Jan Eivind. Landet bindes sammen, publisert på Norgeshistorie.no
Store norske leksikon, https://snl.no/telegrafi, https://snl.no/kommunikasjonsteknologi
