Den 5. august 1930 ankom fangstskuta «Bratvaag» Svalbards østligste utpost. Kvitøya ble omtalt som «Utilgjengelighetens øy», da den var omkranset av farlige grunner og ofte et bredt belte av drivis. Det tilhørte derfor sjeldenhetene at noen gikk i land på Kvitøya. Denne sommerdagen inviterte den isdekte øya nærmest til besøk. En mild vinter og en varm sommer hadde ført til at deler av drivisen hadde smeltet slik at det var isfritt helt inn til land.
Om bord på M/S «Bratvaag» var mannskapet helt uvitende om at de snart skulle bidra til å løse et 33 år gammelt polarmysterium og skape overskrifter verden over. Fangstskuta fra Ålesund var på vei til Franz Josefs land lengre øst i Nordishavet. «Bratvaag-ekspedisjonen» ledet av geolog Gunnar Horn ved Norges Svalbards- og Ishavsundersøkelser (NISU) var på et kombinert fangst- og forskningstokt. Et fangstlag på tolv mann skulle drive jakt på sel og hvalross, mens zoolog Adolf Sørensen fra Arendal og botaniker Olaf Hansen skulle utføre vitenskapelige undersøkelser. Selv om det ikke var planlagt noe strandhugg på Kvitøya, gjorde den varme sommeren et besøk mulig.
Morgenen 6. august dro fangstmennene ut for å jakte hvalross. Flere dyr ble felt, men jakta i det varme sommerværet hadde gjort mennene tørste. Olav Salen og Karl Tusvik ble sendt av gårde for å finne vann. I jakten på friskt brevann gjorde de samtidig et sensasjonelt funn. På en steinstrand fikk Olav Salen øye på et metallokk. De unge mennene synes det var underlig å finne avtrykk etter mennesker på et så øde sted og begynte å se seg rundt. Et par hundre meter opp fra stranda så de en mørk gjenstand. Det viste seg å være en seilduksbåt som var halvveis begravet i snø og is. I båten fant de navigasjonsutstyr, verktøy og redskaper.
Kaptein Eliassen og de øvrige fangstmennene ble varslet og sammen ble området undersøkt. I seilduksbåten fant de dagbøker og rester av et svensk flagg. Kaptein Eliassen innså at de hadde snublet over leiren til S. A. Andrees Nordpolekspedisjon. Den svenske ingeniøren Salomon August Andrée hadde sammen med sine landsmenn Nils Strindberg og Knut Frænkel forsøkt å bli de første i verden til å nå Nordpolen. Den 11. juli 1897 hadde de forlatt Danskøya på nordvestspissen av Spitsbergen i hydrogenballongen «Örnen». Siden hadde ingen sett dem. I flere tiår hadde det vært et uløst mysterium om hva som hadde hendt med dem. Inntil nå.
Om lag 10 meter fra båten ble det funnet et skjelett som lå lent opp mot en svakt skrånende fjellvegg. Hodet og en del av overkroppen var borte. I nærheten lå et gevær, en øks, tabletter, en velta kopp og en primus. På klærne fant de monogrammet til ekspedisjonslederen. Skjelettet tilhørte S. A. Andrée. Et annet sted på stranda stakk et par støvler frem fra en bergkløft tildekket av stein. Det så ut som at personen som lå der var forsøkt gravlagt. I nærheten av graven lå et kranium. Det skulle vise seg å tilhøre Nils Strindberg.
Mannskapet på «Bratvaag» forsøkte å samle sporene. Alle funn ble avtegnet og fotografert. Alt utstyr samt levningene etter de to ekspedisjonsmedlemmene ble gravd ut av isen, pakket ned og flyttet over i «Bratvaag». Før fangstskuta forlot Kvitøya ble det reist en varde med trestang og kors, slik at det var mulig å finne funnstedet senere.
Nyheten om at Andrées nordpolsekspedisjon var funnet skapte et mediesirkus. Journalister fra inn- og utland valfartet til Tromsø i håp om å bli de første til å kunne intervjue mannskapet på «Bratvaag» når de returnerte fra Frans Josefs Land. Den svenske redaktøren Knut Stubbendorff leide fangstskuta «Isbjørn» og dro til Kvitøya for å gjøre sine egne undersøkelser. Der fant de et telt med liket av det tredje ekspedisjonsmedlemmet, Knut Frænkel. De fant også loggbøker, kart og filmruller.
Den 2. september 1930 ankom «Bratvaag» Tromsø. Et fulltallig pressekorps, representanter fra de svenske ekspedisjonmedlemmenes familier samt byens ledelse var møtt frem for å ta dem imot. Likene og gjenstandene ble tatt i land slik at en nedsatt vitenskapelig kommisjon kunne gjennomgå funnene. To uker senere ankom også fangstskuta «Isbjørn» med sin last fra Kvitøya. Skipet «Svensksund» var sendt til Tromsø for å bringe de døde polarheltene hjem til Sverige. Den 5. oktober 1930 var over 100 000 mennesker møtt opp for å ta imot kistene da de ankom Stockholm.
Ekspedisjonens dagbøker ble siden transkribert og utgitt i bokform. En fotoekspert klarte også å fremkalle flere av fotografier som var tatt under ekspedisjonen. Ved hjelp av disse kildene klarte man å finne ut hva som hadde skjedd med ekspedisjonen etter at de hadde forlatt Danskøya 11. juli 1897.
Ballongferden mot Nordpolen hadde endt etter kun to dagers ferd og ekspedisjonsmedlemmene hadde forgjeves forsøkt å ta seg til Svalbard. De hadde vandret rundt på drivisen før de tilslutt endte opp på Kvitøya 6. oktober 1897. Her døde de etter kun få dager. Det er usikkert hva som skjedde med dem og i årenes løp er det lansert flere teorier. Det er spekulert i om at de døde av blyforgiftning, utmattelse eller om de tok sitt eget liv. En annen teori er at de døde av trikinose etter å ha spist isbjørnkjøtt. Denne teorien har blitt utfordret av den svenske legen og forfatteren Bea Uusma. Ifølge henne er trikinforgiftning nærmest umulig å dø av. Hun tror de svenske polfarerne ble offer for et dødelig isbjørnangrep.
Fotografiene fra Bratvaags-ekspedisjonens sensasjonelle funn på Kvitøya befinner seg på KUBEN i Arendal. Glassplatene inngår i arkiv PA-2238 Adolf Sørensen fotosamling. Den unge zoologen fra Arendal var nestkommanderende på Bratvaag-ekspedisjonen og flere av fotografiene er trolig tatt av han. Arkivet er registrert på arkivportalen.no. Se flere digitaliserte foto fra KUBEN på agderbilder.no.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen arkivar,
Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
PA-2238 Adolf Sørensen fotosamling
Horn, Gunnar. «Bratvaag»-ekspedisjonen» finner leiren I: Med Ørnen mot polen. Andrees polarekspedisjon. Gyldendal, Oslo. 1930.
Oterhals, Leo. Polhav: om personligheter i skruisen. AiT Norbok. 1997
snl.no
wikipedia.no
