I 1937 ble Aanund Olavsson Haugen den første til å bli registrert i vanføreprotokollen til Valle kommune. Aanund var født med forkrøplete ben og armer, og i vanføreprotokollen ble det i rubrikken for utviklingsmuligheter, evner og anlegg notert: «Meget smaa». I løpet av de neste årene skulle mange som Aanund bli registrert i tilsvarende protokoller. Registreringen var nemlig et lovkrav.
1. juli 1937 trådte Lov om vanføre i kraft. I loven ble leger, sykepleiere, jordmødre, lærere og prester pålagt å melde fra om de oppdaget mennesker med såkalt vanførhet. Vanføre var mennesker med medfødte eller ervervede defekter og sykdommer i armer, rygg og ben. I samme lov ble kommunene pålagt å føre register over de vanføre i kommunen. Selv om Valle kommune vurderte Aanund sine utviklingsmuligheter som små, var et av formålene med registrering av de vanføre, et ønske om å gi denne gruppen flere muligheter.
De vanføre blir telt
I 1920 ble vanførhet for første gang registrert i den norske folketellingen. I tellingen ble 8 891 personer under 65 år registrert som vanføre. 1 803 av dem ble registrert som vanfør ved fødsel, mens 2 373 personer hadde utviklet vanførhet før de var fylt 15 år. Omtrent halvparten av de registrerte var altså vanføre som barn.
I 1920 hadde de vanføre i Norge få muligheter. Verken skole eller arbeidsliv ble i særlig grad tilrettelagt. Barn som ikke klarte å komme seg til skolen ble overlatt til hjemmet, og personer som på grunn av sin funksjonshemming ikke fikk arbeid, ble som regel henvist til fattigvesenet. Men det fantes noen unntak.
Private initiativ
I 1892 etablerte søstrene Agnes og Nanna Fleischer en skole for vanføre i Kristiania. Skolen gav undervisning i ulike håndverk, og målet var at elevene skulle bli mer selvhjulpne.
Året etter etablerte søstrene et pensjonat i nærheten av skolen. De tok også initiativ til å etablere «Foreningen til understøttelse av trengende vanføre».
Selv om skolen året etter oppstarten fikk statsbidrag, var den avhengig av private donasjoner. I 1897 hadde kong Oscar 2. vært konge i 25 år. I den forbindelse ble det skjenket 300 000 kroner til vanføresaken. For søstrene Fleischer innebar det en mulighet til skoleutvidelse. I 1902 ble en ny skole kalt «Sophie Minde» åpnet. Den hadde plass til 60 elever.
Utover på 1900-tallet ble det åpnet flere klinikker for vanføre. Det ble også dannet flere lag og foreninger som arbeidet med å bedre de vanføres stilling. Det skulle imidlertid ta 30 år fra søstrene Fleischer startet sin skole, til det offentlige gikk i gang med å utrede de vanføres behov med tanke på offentlig hjelp.
Saken utredes
21 september 1922 oppnevnte Sosialdepartementet et utvalg for «å gi en så vidt mulig fullstendig utredning av spørsmålet om kommunenes og Statens fremtidige opgaver med hensyn til vanføres lægebehandling og vanførheten og deres oplæring til arbeide, så at de så vidt mulig kan bli selvhjulpne mennesker».
Utredningen skulle munne ut i et lovforslag. To år senere la utvalget frem sitt forslag til lov om vanføre. Loven påla alle kommuner å nedsette en egen vanførenemnd. Videre ble det pålagt meldeplikt og undersøkelsesplikt. De vanføre skulle få rett til legebehandling og utdannelse. Utgiftene skulle dekkes av hjemkommunen, og i lovutkastet ble det presisert at midlene ikke skulle anses som fattighjelp.
Til tross for en grundig utredning og et konkret lovutkast, skulle en lov om vanføre la vente på seg.
En ny lov realiseres
Loven ville føre til økte offentlige utgifter, og i 1920-årene var Norge rammet av økonomisk krisetid. Videre behandling av lovutkastet ble derfor utsatt.
Først i 1934 ble arbeidet tatt opp igjen og 19. juni 1936 ble lov om vanføre endelig vedtatt. For Aanund i Valle kom loven 30 år for sent.
Ingen hjelp som barn
I vanføreprotokollen til Valle kommune ble det notert at Aanund ikke hadde fått noen behandling for sin funksjonsnedsettelse. Han hadde heller ikke fått noen skolegang.
Aanund hadde ingen inntekt eller formue, og han hadde ikke mottatt noen hjelpemidler fra det offentlige.
For Aanund skulle naboer og en firbent venn gjøre livet hans enklere.
Med hund som trekkdyr
For å komme seg rundt i bygda, fikk Aanund en newfoundlandshund med kjerre og sele av sine naboer. Da hunden ble gammel, passet naboene på å få skaffet Aanund en ny. Til det fikk de hjelp av en landskjent forfatter som hadde god kjennskap til polare strøk.
En av Aanunds naboer skrev brev til Helge Ingstad. Ingstad hadde levd som pelsjeger i Canada og vært sysselmann i det norskokkuperte Øst-Grønland. Ingstad hadde ikke selv noen hund å tilby, men via sine kontakter fikk han napp hos en kennel i Sverige.
I 1960 kom to svensker til Valle med en ny newfoundlandshund til Aanund. Dermed kunne Aanund fortsette å kjøre sine turer i bygda. Aanund døde 17. oktober 1983. Han ble 77 år gammel.
Avtrykk etter vanføre
Vanføreprotokollen til Valle kommune er en del av arkivet etter kommunens helseråd kalt KA0940-640 – Valle kommune, Sunnhetskommisjonen / Helserådet / Distriktslegen. Arkivet er registrert på arkivportalen.no. Arkiv som ikke er klausulert er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0940-640 – Valle kommune, Sunnhetskommisjonen / Helserådet / Distriktslegen F05 L0001
Ot. prp. Nr. 41. (1936) Om lov om vanføre
Fædrelandsvennen 17.10.1960
