30. juni 1930 ble A/S Uglands Rederi etablert ved kjøp av tankskipet D/T «Melania». Rederiet skulle etter hvert bli en stor virksomhet med mange skip. Tankeren som ble innkjøpt i 1930 kunne imidlertid fort blitt rederiets eneste og siste skip.
Johan Milmar Ugland ble født 18. august 1881 og vokste opp på Ugland gård i Vikkilen ved Grimstad. I 1881 var det fortsatt gode penger å tjene på seilskuter. I Vikkilen lå skipsverftene tett og i Grimstads havnebasseng lå det ofte flere skuter.
Johan Milmar sin far, Jørgen Halvorsen Ugland, var skipsfører om bord i barken «Sirrah» av Arendal. Han skulle senere også bli reder. Det var derfor ikke så rart at også Johan Milmar skulle velge havet som levevei.
I 1898 tok Johan Milmar seg hyre på en av farens skuter. Med barken «Morgengry» seilte den 17 år gamle redersønnen til Cardiff med trelast. Men oppholdet om bord ble kortvarig. I den walisiske havnebyen ble den norske skuta rent i senk. Johan Milmar måtte derfor finne en ny arbeidsgiver.
I 1901 ble Johan Milmar styrmann og i 1909 tok han sin skippereksamen. Etter en kort periode om bord i et engelsk linjeskip, mønstret han på D/S «Chiloe» som gikk i linjefart langs vestkysten av Sør-Amerika. De neste årene kom Johan Milmar til å bo flere steder i Sør-Amerika. Det skulle gå mange år før han flyttet tilbake til Norge.
15. mai 1915 giftet han seg med Sara Lund fra Grimstad. Paret ble viet i Punta Arenas helt sør i Chile. To år senere flyttet den nystiftede familien til Buenos Aires i Argentina. Der fikk Johan Milmar etter hvert jobb som inspektør i et linjerederi.
I 1921 vendte Sara hjem til Norge. Paret hadde allerede fått et barn, og et til var på vei. Johan Milmar skulle bli værende enda noen år. Han lengtet hjem til sin familie, men utsikten til å få arbeid innen shipping i hjemtraktene var heller usikre.
På begynnelsen av 1920-tallet hadde skipsfarten på Sørlandet nærmest sluttet å eksistere. Den en gang så store sørlandske seilskuteflåten var så godt som avviklet. Konkurransen fra damp- og motorskip hadde ført til håpløse tider for de tradisjonelle seilskutene.
Sørlandets handelsflåte var skrumpet til et minimum og bestod hovedsakelig av mindre dampskip innrettet for trampfart. For disse skipene var fraktmarkedet også blitt vanskelig. Men midt i krisen dukket det opp en gyllen mulighet.
I årene mellom 1926 og 1930 la det britiske oljeselskapet Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd ut flere av sine eldre damptankere for salg. Skipene ble tilbudt med mulighet for lånefinansiering. Behovet for egenkapital var derfor lite. Oljeselskapet krevde på sin side at kjøper forpliktet seg til en fraktavtale som gikk over ti år til en fast fraktrate.
Selv om tilbudet virket godt var det flere som var skeptiske. Skipene var gamle. De kunne være i dårlig stand og vedlikeholdskostnadene kunne bli store. Til tross for skepsisen ble i alt 17 slike skip kjøpt av redere på Sørlandet. Et av dem skulle bli starten på Johan Milmar sin rederkarriere.
Johan Milmar var i utgangspunktet ikke særlig interessert i tankfart, og som mange andre var han skeptisk til de de eldre dampskipene. Likevel lot han seg overtale. En av skipsmeglerne som formidlet de eldre damptankerne til norske redere var nemlig Herman J. Sørensen, Johan Milmars fetter.
30. juni 1930 ble det holdt konstituerende generalforsamling i A/S Uglands Rederi. Johan Milmar eide 94 av 200 aksjer og ble valgt som disponerende reder. Skipet selskapet hadde kjøpt var D/T «Melania». Et skip på 5 824 brt., bygd i Stockton i 1914. Kjøpesummen var på £ 76 000, men kun £ 10 000 skulle betales kontakt. Resten ble gitt som lån. Skipet ble overtatt 20. juli 1930 i Singapore og ble døpt «Sarita». Navnet fikk den etter rederens kone. Under tiden i Sør-Amerika hadde nemlig Sara gått under navnet Sarita.
For flere av rederne på Sørlandet, skulle kjøpet av de såkalte Anglo Saxon-tankerne bli en stor suksess. Satsingen på tankfart ledet skipsfarten på Sørlandet inn i en ny gullalder. For Johan Milmar skulle imidlertid kjøpet av den eldre damptankeren nesten ende med ruin.
Allerede på høsten 1930 ble det oppdaget at skipet var lekk flere steder. Noen steder var stålplatene mellom tankene tynne som løv og verre skulle det bli.
18. desember 1931, under en sterk storm, berørte D/T «Sarita» bunnen ved Wosung Bar utenfor innløpet til Shanghai. Grunnstøtingen medførte store lekkasjer. Da skipet kom i dokk, viste undersøkelsene at skipet var i meget dårlig forfatning.
Fra Shanghai ble det meldt om at reparasjonsutgiftene kunne komme opp i rundt £ 30 000. Dette var penger rederiet ikke kunne betale. I Østen var det dyrt å reparere skip. Derfor arbeidet Johan Milmar iherdig med å få skipet til Europa, der reparasjonsutgiftene var lavere. Men å få skipet til en europeisk havn var ikke enkelt.
Det var utfordrende å få Anglo Saxon Petroleum Co. Ltd til å finne en passende oljelast. Videre måtte en forhandle med klassifikasjonsselskapet Lloyds om seilingstillatelse. Først i mai 1932 ble det en løsning. D/T «Sarita» kunne sette kurs mot Rotterdam der det var gjort avtale om reparasjon.
Selv om problemene med D/T «Sarita» nesten knakk rederiet økonomisk i 1932, skulle tankskipet de neste årene gi god avkastning. I 1936 var det tid for ekspansjon. 11. januar 1936 overtok A/S Uglands Rederi den brukte motortankeren «Dagland». Skipet fikk navnet «Evy» etter Johan Milmars eldste datter.
Johan Milmar sin inntreden i tankfarten i 1930 skulle bli starten på en lang rederihistorie. I artikkelen «Johan Milmar Ugland og Uglandrederiene» skrevet av Per Ivar Hjeldsbakken Engevold kan du lese mer om rederiets start og utvikling.
På KUBEN i Arendal oppbevares et foto av D/T «Sarita». Bildet er del av samlingen kalt PA-1935, Samling av fartøysbilder. Arkivet er registrert på arkivportalen.no. Se flere digitaliserte foto fra KUBEN på agderbilder.no.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1935, Samling av fartøysbilder
Molaug, Gaute Chr: Det sørlandske Anglo Saxon-eventyr. Hovedoppgave i historie. UiB 2001
Nerheim, Gunnar og Gjerde, Kristin Øye: Uglandsrederiene. Verdensvirksomhet med lokale røtter. 1996.
