På begynnelsen av 1880-årene så flere redere fra Arendal mulighetene som fantes i ishavsfangst i nordområdene. Det var først og fremst selskinnet, «ishavets gull», som gav god fortjeneste. Men også selspekket gav inntekter, da det kunne kokes om til tran. Arendals første selfangstskute «Viking», dro på sitt første tokt i 1882. «Viking» tilhørte rederiet Smith-Thommesen og var bygd på rederiets eget verft på Løgebergskåret av den lokale skipsbyggeren Tjøstolv Bastian Larsen.
Ishavsfangst gav mersmak og to nye selfangstskuter ble bygd på Løgebergskåret på midten av 1880-tallet. Selfangstskuta «Samson» gikk av stabelen den 15. juni 1885. Skipet ble bygget spesielt med tanke på å kunne bryte seg gjennom isen og skipet var en av de sterkeste og største ishavsskutene i sin samtid. Året etter fulgte søsterskipet «Njord». Begge skip var bygd av Tjøstolv Bastian Larsen.
I 1887 hadde Smith-Thommesen tre selfangstskuter ute på fangst samtidig. Selfangsteventyret i nord var imidlertid dårlig forretning, da det kun var i perioden 1892-1894 at samtlige tre skip gav fortjeneste. I fangstregnskapet for 1901 viste både «Samson» og «Viking» negativ balanse.
Overbeskatning, økte driftsutgifter og prisnedgang gjorde at Smith-Thommesen gav opp ishavsfangst på begynnelsen av 1900-tallet. Selfangstskutene fra Arendal ble solgt til redere andre steder i landet. Et av skipene skulle senere gjøre seg bemerket langt utenfor landets grenser.
Selfangstskuta «Samson» ble i oktober 1907 solgt til O. M. Bugge i Trondheim for 145 000 kroner. Trønderen ønsket sammen med konsul August Fosse å drive sel- og bottlenosefangst i området mellom Jan Mayen og Grønland. De mente at det ville være mer lønnsomt å drive fangst fra Trøndelag enn fra Sørlandet, da avstanden til fangstfeltet var kortere. Trønderne kjøpte også «Samson»s søsterskip «Njord» i 1910.
I 1912 så trønderne seg om etter nye jaktmarker og i februar forlot «Samson» Norge for å jakte ungsel ved øya Labrador på Canadas østkyst. Skipet hadde imidlertid ikke lisens, så fangst i området var ansett som ulovlig. Den 14. april 1912 befant «Samson» seg i Atlanterhavet i et farvann omgitt av flere isfjell. Ved midnatt la styrmann på «Samson», Henrik Næss, merke til noen lavtliggende stjerner i horisonten. Matrosen i utkikkstønna bekreftet at de tilhørte et skip. Minutter senere registrerte Næss raketter, og deretter syntes skipet å forsvinne.
Styrmannen underrettet kapteinen på «Samson», som mistenkte at skipet var et amerikansk oppsynsskip. Kapteinen var redd for å bli tatt for krenkelse av territorialgrensen og selfangst uten lisens, og la omgående kursen nordover. Tre uker senere søkte «Samson» nødhavn på Island etter et sammenstøt med polarisen. På Island ble mannskapet spurt om de kjente til det grusomme forliset. Passasjerskipet «Titanic» hadde sunket etter å ha gått på et isfjell natt til 15. april og over 1 500 mennesker hadde druknet.
Styrmann Næss ble rystet og gikk gjennom loggboken til «Samson». Skipet hadde vært i området da «Titanic» forsvant i havet. Var det raketter fra et stort passasjerskip i nød han hadde sett? Næss holdt imidlertid disse tankene for seg selv. Først i 1962 ble han intervjuet av NRK om temaet i forbindelse med 50-års markeringen av «Titanics» forlis. Nyheten ble da fanget opp av internasjonal presse og «Samson» har siden blitt omtalt som «Titanics spøkelsesskip». I Kjell-Olav Masdalens artikkel «Møtet mellom to titaner», kan du lese mer om hendelsen.
Et mulig møte med «Titanic» er bare en av historiene som henger ved «Samson». I sin samtid nådde skipet betraktelig mer berømmelse under navnet «City of New York». I 1928 ble skipet solgt til den amerikanske polarfareren Richard E. Byrd, som gav det navnet etter skipets nye hjemmehavn. Byrd brukte «City of New York» som flaggskip på sin Antarktisekspedisjon i årene 1928-1930. Byrds ekspedisjon ble i 1929 den første til å fly over Sydpolen. Etter hjemkomsten fra Antarktis sommeren 1930 gjorde «Samson» karriere som museumsskip over polferden. Tusenvis av amerikanere besøkte skipet under verdensutstillingen i Chicago i 1932-1933 og på utstillingen The Great Lakes Exposition i Cleveland i 1937-1938.
Skipet møtte sin endelige skjebne 29. desember 1952, da det tok fyr og sank utenfor den canadiske byen Yarmouth på Nova Scotia. En storm noen dager senere slet skipet i stykker. Selfangeren fra Arendal som var bygd for å tåle isen, kunne ikke trosse flammene. I podcasten «Polarpionerene – Polarhistorien sett fra Sørlandet» kan du høre historien om da «Samson» under navnet «City of New York» hjalp amerikanerne til Sydpolen.
Fangstregnskapet for selfangeren «Samson» for året 1901 inngår i rederiarkivet til Stephansen & Eyde. Rederne hadde andeler i både selfangstskuta «Viking» og «Samson» og fikk årlig oversendt fangstregnskap for skipene. Arkivet etter Stephansen & Eyde oppbevares i dag på KUBEN i Arendal og er en del av Norges dokumentarv. På arkivportalen.no kan du få en oversikt over hva arkivene inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen arkivar,
Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1529, Stephansen & Eyde, boks 42, mappe II
Arkiv A-1034 – Smith & Thommesen, Arendal. Arkiv oppbevart på Norsk Maritimt Museum, Oslo
Aalholm, Olav Anton & Vevstad, Andreas. Handelshuset Thommesen-Smith: T. Thommesen & Søn – Smith & Thommesen. Rygene-Smith & Thommesen, 1983
Sebak, Per Kristian. Titanic – 31 norske skjebner. Genesis forlag, 1998
Trondhjem Adresseavis, Et nyt fangstfelt for sæl. Trønderne driver sælfangst ved Labrador, 6. mars 1912
