Den 24. januar 1844 lettet «17de Mai» anker fra den engelske havnebyen Portsmouth. Mannskapet bestod av 23 norske sjømenn, samt seks franske hvalfangere og en engelsk doktor. Skipet som ble ledet av kaptein Fredrik Crawfurd fra Grimstad var på vei til Stillehavet på jakt etter hval. Historien om Norges første hvalfangstekspedisjon starter imidlertid tre år tidligere i Arendal.
En augustdag i 1841 måtte det danske hvalfangstskipet «Concordia» og kaptein Thomas Sødring søke ly i Arendal. Skipet var på vei til Stillehavet for å fange hval, men på grunn av dårlig vær i Skagerak ble skipet nødt til å søke nødhavn for å rette opp riggen. De hadde nylig returnert til København med full last etter en to år lang verdensomseiling. «Concordia»-ekspedisjonen var danskenes første hvalfangstekspedisjon til sydligere strøk og toktet hadde gitt mersmak for eierne.
Hvalfangst gav nemlig god fortjeneste i form av hvalolje som ble brukt til belysning og smørolje. Mest lukrativt var spermoljen fra spermasetthvalen. Også hvalbardene var av interesse. Disse ble brukt til produkter som korsetter, paraplyer og ridepisker. Etter den første ekspedisjonen ble kaptein Sødring bare tre måneder i Danmark før han og «Concordia» ble sendt ut på nytt tokt, hvor han altså måtte søke nødhavn. I løpet av de fire dagene «Concordia» lå til kai i Arendal, ble kaptein Sødring kjent med Christian Stephansen, byens største skipsreder.
Stephansen viste stor interesse for hvalfangst og brevvekslet med Sødring etter oppholdet i Arendal. Han fikk gode råd av den danske kapteinen. Blant annet fikk han veiledning om utstyr og hyrekontrakter, og ikke minst anbefaling om erfarne styrmenn. Sødring brukte selv dansk mannskap, men hadde på sitt andre tokt tatt med to franske styrmenn. Frankrike var sammen med USA blant de største hvalfangstnasjonene i verden. Sommeren 1843 var også Stephansen klar for å utruste den første norske hvalfangstekspedisjonen til «Sydhavet» (eldre betegnelse for Stillehavet).
I et sirkulære inviterte han til å tegne aksjer i en «Expedition paa Hvalfiskfangst i Sydhavet». Stephansen hadde allerede klar briggen «17de Mai», som kunne brukes til formålet. I innbydelsen informerte han om kapteins Sødrings suksessfulle hvalfangsttokt og han viste til at «man ogsaa her i Norge som andetsteds forsøger at bane sig Agdang til nye Næringsveie».
Aksjesalget gikk unna og den 8. september 1843 ble hvalfangstselskapet stiftet. Stephansen sikret seg en fjerdedel av aksjene og utgjorde styret sammen med arendalsrederne Emil Kallevig og N.B. Herlofson. Flere forretningsmenn fra Arendals-området tegnet aksjer. Det samme gjorde handelsmenn i Christiania og flere andre kystbyer. Også den norske statsministeren, Fredrik Due, i Stockholm sikret seg en aksje i det nyetablerte ekspedisjonsselskapet.
Selskapet kjøpte briggen «17de Mai» av Stephansen og den 28 år gamle Fredrik Crawfurd (1815-1878) fra Grimstad ble ansatt som kaptein. Han var sønn av den skotske ingeniøren Thomas Crawfurd som var ansatt ved Næs Jernverk. Fredrik Crawfurd var ansett som en dyktig kaptein og hadde ført skip siden han var 21 år. På oppfordring fra den danske kaptein Sødring ble Frederic Holmer fra Frankrike ansatt som fiskerkaptein. Holmer hadde deltatt på Sødrings siste hvalfangsttokt. Han ankom Arendal høsten 1843 for å bistå med utrustningen. «17de Mai» ble i løpet av høsten omrigget til barkskip og klargjort for ekspedisjonen på Stephansens eget verft på Strømsbuneset.
Skipet forlot Arendal 21. desember 1843 med en besetning bestående av 23 nordmenn, hovedsakelig fra Aust-Agder, samt franskmannen Holmer. «17de Mai» stoppet i den engelske byen Portsmouth. Herfra reiste kaptein Holmer til den franske byen Le Havre for å skaffe utstyr og erfarne fangstmenn, både som fiskestyrmenn og harpunerer. Le Havre var ansett som Frankrikes viktigste hvalfangstby.
Den 24. januar 1844 forlot «17de Mai» Portsmouth og ekspedisjonen kunne begynne. Seks franske fangstmenn var mønstret på, samt en engelsk lege, doktor Graves. Fordelingen om bord var slik at kaptein Crawfurd skulle ha ansvar for skipet og det norske mannskapet, mens kaptein Holmer skulle ha ansvar for fangsten og de franske fangstfolkene. Til tross for at begge hadde fått klare instrukser om arbeidsfordelingen, gikk det ikke lang tid før det ble friksjon mellom Crawfurd og Holmer. Det utviklet seg etter hvert til uvennskap mellom de to kapteinene, noe som blant annet skyldtes franskmannens tørst etter alkohol.
I følge Crawfurd, som skrev dagbok under ferden, var Holmer ofte full og kranglete. Det var dårlig stemning om bord, noe som ifølge Crawfurd skyldtes franskmennenes oppførsel. Crawfurd hevdet at den franske kapteinen drakk en flaske Cognac om dagen. Dårlig med fangst ble det også. Dette til tross for at ekspedisjonen varte i over to år og besøkte flere av de kjente fangstområdene i Stillehavet. Ekspedisjonen var flere ganger innom Hawaii og prøvde seg også på fangst ved Kamtsjatka ved Russlands østkyst. Kaptein Crawfurd hevdet at de franske fangstmennene var late og gav Holmer mye av skylden for det dårlige fangstutbytte. 31. mai 1846 skrev han i sin dagbok: «Havde det været Folk om bord som kunde og vilde Arbeide, havde vi uden Tvivl faaet 3 Fiske og kanske flere, men Holmer er et Afskum i enhver Henseende og derfor gaar det som det gaar».
I juni 1846 var «17de Mai» tilbake i Europa. Skipet ankom havnebyen Altona utenfor Hamburg hvor fangsten ble solgt og utbyttet til deltakerne fordelt. Den 3. august 1846 var skipet tilbake i Arendal. Selv om ekspedisjonen ikke ble noen økonomisk suksess, var reder Stephansen og ledelsen i hvalfangstselskapet interessert i et nytt tokt. Det var imidlertid ikke kaptein Crawfurd. Han var ferdig med hvalfangst for godt. Det ble gjort et forsøk med en ny ekspedisjon året etter. «17de Mai» ble sendt til USA under ledelse av kaptein H.F. Bøckman, der målet var å ruste skipet for en ny hvalfangstekspedisjon samt å rekruttere amerikanske fangstmenn.
Forsøket falt i fisk. Det viste seg at utrustning og forhyring av mannskap ble dobbelt så dyrt som planlagt. Så kaptein Bøckman, som hadde deltatt som styrmann på den første ekspedisjonen, valgte å slå til på et tilbud om å frakte hvete til Europa i stedet. Det ble derfor ingen ny hvalfangstekspedisjon på «17de Mai». Skipet ble solgt i januar 1848 og «17de Mai»-ekspedisjonen fra Arendal skulle bli et isolert eksempel på norsk internasjonal hvalfangst på 1800-tallet.
Det skulle ta flere tiår før nordmenn igjen prøvde seg på hvalfangst i Stillehavet. I siste halvdel av 1800-tallet var det hvalfangst i Nord-Norge som gjaldt. Her var også austegder involvert, men de trakk seg ut rundt århundreskiftet. Ny teknologi som granatharpun og bedre skip bidro til vekst i næringen. Rundt 1900 drev Norge hvalfangst verden over, blant annet i Afrika, der den norske emigranten Abraham Larsen fra Spind ved Farsund bygde opp Sør-Afrikas største hvalfangstselskap. På begynnelsen av 1900-tallet skulle Vestfold og spesielt Sandefjord innta tronen som verdens hvalfangstmetropol. Vestfoldingene tjente store penger på fangst i Antarktis. Hvalfangst i dette området fortsatte helt frem til 1960-tallet. Avviklingen hang sammen med overbeskatning og internasjonale fangstrestriksjoner. I dag driver Norge kun med begrenset fangst av vågehval.
Aksjetegningsinnbydelsen og mannskapsoversikten fra «17de Mai» er en del av rederiarkivet til Stephansen & Eyde, PA-1529, Stephansen & Eyde boks 34, mappe IV, og oppbevares i dag på KUBEN i Arendal. I arkivet finnes det fem saksmapper knyttet til briggen «17. Mai». Noe av dette er knyttet til hvalfangstekspedisjonen i 1843-1846. I Fartøysarkivet finnes hovedregnskapsboken for ekspedisjonen. Begge arkivene ble i 2018 en del av Norges dokumentarv. Portrettet av Christian Stephansen er del av PA-2418, Portrettsamlingen, mens bildet av briggen «17de Mai» er en del av PA-1935, Samling av fartøysbilder. På arkivportalen.no kan du få en oversikt over hva arkivene inneholder. Arkivene er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen arkivar,
Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
