19. mars 1992 gjorde to små fartøy landgang på Risøya utenfor Høvåg ved Lillesand. Målet for turen var å hente en av øyas mange rullesteiner. Rullesteinen skulle brukes som minnesmerke for en dramatisk hendelse. En hendelse som hadde funnet sted rett utenfor kysten av Lillesand og som hadde rystet innbyggerne i den lille sørlandsbyen.
8. april 1940 var det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro» på vei til Norge. Om bord var blant annet 330 soldater, flere hester og annet militært utstyr. Lasteskipet var del av en stor tysk styrke som skulle invadere Norge. «Rio de Janeiro» skulle etter planen nå Bergen 9. april. Fartøyet nådde imidlertid aldri sitt bestemmelsessted. Utenfor Lillesand ble skipet senket. Bak senkningen stod en polsk ubåt med en ganske så spesiell historie.
Ørnen fra Polen
«Orzeł» ble sjøsatt 15. januar 1938 ved det hollandske skipsverftet De Schelde. Ubåten var den første i en ny klasse kalt «Orzeł-klassen» eller «Ørne-klassen» på norsk. Skipet var 84 meter langt og hadde inntil 20 torpedoer om bord.
Etter et drøyt år med testing ble «Orzeł» den 2. februar 1939 offisielt innlemmet i det polske sjøforsvaret. Ikke lenge etter ble ubåten satt i økt kampberedskap. Det var tydelig at Nazi-Tyskland forberedte seg på krig, og Polen var i faresonen.
«Orzeł» ble satt til å rekognosere i Gdansk-bukten. Spesielt bevegelsene til de tyske fartøyene som beveget seg mellom Øst-Preussen og resten av det tyske riket var viktig å kartlegge. Samtidig trente ubåten på krig. 1. september 1939 gikk det fra trening til alvor.
Mot overmakten
1. september 1939 rykket tyske tropper over grensen mot Polen. Da angrepet kom, lå «Orzeł» til kai i Oksywie. Til tross for tyskernes dominerende luftstyrke, klarte ubåten å komme seg ut i åpent farvann. Tåke gjorde det vanskelig for de tyske bombeflyene å operere.
De neste dagene ble «Orzeł» angrepet flere ganger, men ubåten klarte å unngå alvorlig skade. Verre var det med skipets kommandør Henryk Kłoczkowski. Han hadde magesmerter.
Magesmertene til kommandøren ble stadig verre. 13. september 1939 satte derfor «Orzeł» kurs mot Tallinn. Om kvelden dagen etter ankom ubåten den estiske hovedstaden. Kommandøren ble sendt til sykehus. Samtidig besluttet estiske myndigheter å internere og avvæpne den polske ubåten.
Internert i Tallinn
Estland var nøytralt og estlenderne hevdet at landet var pålagt å internere og avvæpne skip som var i krig. Den polske ubåten hadde riktignok en defekt kompressor som en ønsket å få reparert, men dette gav ikke grunnlag for å gi skipet asyl.
Interneringen falt ikke i god jord hos polakkene. Polske myndigheter protesterte, mens det polske ubåtmannskapet, under ledelse av sin nye kommandør Jan Grudziński, planla en flukt.
Flukten
For å demontere ubåtens våpen og utstyr, trengte estlenderne hjelp fra det polske mannskapet. Hjelp fikk de, men samtidig saboterte polakkene deler av arbeidet slik at ubåten fortsatt kunne forbli operasjonell.
Natt til 18. september gikk de polske offiserene til aksjon. De estiske vaktene ble overmannet og «Orzeł» klarte å forlate kaiområdet. Estlenderne forsøkte å stoppe ubåten med kystartilleri, båter og fly, men den polske ubåten klarte å unnslippe.
I Polen var situasjonen nå prekær. De tyske styrkene var på fremmarsj og fra øst angrep nå også sovjetiske styrker.
Ifølge en ordre fra den polske flåtekommandoen skulle polske krigsfartøy operere i Østersjøen inntil brennstoff, ammunisjon og proviant nærmet seg oppbrukt. Da skulle skipene forsøke å ta seg til Storbritannia. For «Orzeł» skulle det bli utfordrende.
Et krigsskip uten kart
Under interneringen hadde estlenderne ribbet ubåten for sjøkart. Kommandør Grudziński forsøkte å kontakte andre polske fartøy i nærheten for å få overlevert sjøkart, men noe møte ble det aldri noe av. Med tyske skip og fly i området var det for risikabelt.
Heldigvis hadde estlenderne glemt en bok med oversikt over fyrlykter. Ut fra den oversikten ble det laget et kart over Østersjøen som ubåten klarte å navigere ut ifra. Noen dager etter flukten fra Tallinn satte «Orzeł» kurs for Östergarnsholm. Under flukten hadde nemlig polakkene tatt to estlendske vakter til fange.
Utenfor den svenske øya ble estlenderne sluppet av med ubåtens lettbåt. Til reisen fikk de også med seg proviant, en flaske med alkohol og 100 dollar.
De neste ukene jaktet «Orzeł» på fiendtlige skip, men overmakten var for stor. Tyskerne var godt informert om den polske ubåten som hadde rømt fra Tallinn og satte inn ekstra styrker for å få senket den.
I begynnelsen av oktober 1939 begynte ubåten å gå tom for ferskvann. Nødvendigheten av å spare drivstoff gjorde destillatøren som lagde ferskvann av saltvann ubrukelig. Skipet trengte å bli reparert og mannskapet begynte å bli utslitt. 7. oktober 1939 besluttet derfor kommandør Grudziński å sette kurs for Storbritannia. Det var ikke uten risiko.
Til Skottland
For å komme seg til Storbritannia, måtte «Orzeł» forsere de trange farvannene mellom Sverige og Danmark. Flere steder måtte ubåten seile oppdykket. For å unngå og bli tatt, ble det heist et håndsydd svensk flagg.
Flere steder møtte ubåten på både tyske og svenske patruljebåter, men «Orzeł» ble ikke tatt. 14. oktober 1939 nådde den polske ubåten Skottland. Etter noen uker var ubåten igjen klar for tjeneste. Denne gangen under britisk kommando.
Senkningen av «Rio de Janeiro»
«Orzeł» ble sendt på flere patruljeoppdrag langs norskekysten. 3. april 1940 startet ubåten opp på sin fjerde tur. Fire dager senere nådde «Orzel» sin sektor utenfor den sørlige kysten av Norge. Her skulle ubåten stanse og sjekke alle skip som forlot norske havner.
8. april 1940 lå «Orzeł» utenfor Lillesand. Klokken 10:00 fikk ubåten øye på et lasteskip uten flagg. «Orzeł» gav signal til lasteskipet om å stanse, men i stedet satte fartøyet fart.
Om bord i ubåten kunne de se at skipet var navngitt «Rio de Janeiro» og at det hadde hjemmehavn Hamburg. «Orzeł» skjøt to varselskudd og handelsskipet stanset. Om bord i «Rio de Janeiro» begynte de å låre en livbåt, men arbeidet gikk sent. Samtidig snappet «Orzeł» opp en radiomelding om at det tyske fartøyet søkte hjelp.
Kommandør Grudziński besluttet dermed å gi det tyske lasteskipet nok en advarsel. Tyskerne ble bedt om å forlate fartøyet umiddelbart da skipet ville bli torpedert etter fem minutter. Den tyske kommandanten etterkom ikke kravet.
«Rio de Janeiro» ble senket av to torpedoer. Den første rammet skipet rundt 12:00. Den andre kom en drøy time senere. I vannet fløt det nå hundrevis av levende og døde tyskere.
Fra land kom det flere småbåter til unnsetning. De oppdaget raskt at tyskerne var bevæpnet, og at krigen stod for døren. Til tross for advarsler, reagerte ikke norske myndigheter. Dagen etter var det for sent. 9. april 1940 ble Norge angrepet av Nazi-Tyskland.
Siste oppdrag
«Orzeł» fortsatte å operere i området før det 18. april 1940 vendte tilbake til basen i Skottland. 10 dager senere dro den polske ubåten ut på ny. Den tyske aktiviteten i området var ikke blitt mindre, men «Orzeł» kom seg helskinnet tilbake fra oppdrag også denne gang.
23. mai 1940 seilte den polske ubåten ut igjen for å patruljere en ny sektor. Det skulle ble «Orzeł» sitt siste oppdrag. I begynnelsen av juni sendte britene flere beskjeder til ubåten om nye sektorer å patruljere. Ingen av beskjedene ble besvart.
Da ubåten heller ikke returnerte til basen, ble «Orzeł» og hele dets mannskap antatt tapt 11. juni 1940. Drøyt 50 år senere satte noen lokale ildsjeler i Lillesand i gang et arbeid med å få på plass et minnesmerke over ubåten.
Hyllest til det polske ubåtmannskapet
Det var Lillesand og Grimstad sin avdeling av Norske Reserveoffiserers Forening som tok initiativ til minnesmerket. Lillesand kommune stilte seg positive til tiltaket og et utvalg bestående av kontreadmiral Robert Eichinger, oberstløytnant Sverre Rist og journalist Kristen Taraldsen stod bak gjennomføringen.
Minnesmerket ble plassert i Rådhusparken i Lillesand og 17. mai 1992 ble det avduket. I anledning avdukingen var flere polakker invitert. Til stede var blant annet marineattacheen ved den polske ambassaden i Norge Marek Dukaczewski.
Minnesmerket var en hyllest til det polske ubåtmannskapet, men det var også en påminnelse om hvor dårlig Norge hadde vært rustet for krig våren 1940. En situasjon folkene bak minnesmerket fryktet kunne skje igjen.
En advarsel i en verden i endring
I 1992 var Sovjetunionen nylig oppløst, og den kalde krigen ble ansett som over. Avspenning og nedrustning preget politikken. Det gjaldt også i Norge.
På bakgrunn av den nye geopolitiske situasjonen, planla norske politikere store kutt i Forsvaret. Dette mente medlemmene av Lillesand og Grimstad sin avdeling av Norske Reserveoffiserers Forening var uforsvarlig. De sendte derfor en uttalelse til flere stortingsrepresentanter der de advarte mot nedbygging av Forsvaret.
Til tross for advarselen ble det norske militære forsvar bygget ned i løpet av 1990-tallet. Minnesmerket over ubåten «Orzeł» står imidlertid fortsatt i Rådhusparken i Lillesand, og i arkivene etter Lillesand kommune finner en flere avtrykk etter prosessen med å få minnesmerket realisert.
Arkivene på KUBEN
I sakarkivet etter Lillesand kommune, kalt KA0926-121 – Lillesand kommune, Rådmannskontoret, ligger en saksmappe med blant annet foto, brev, program, og notater knyttet til avduking av minneplate over den polske ubåt ”Orzel”. KUBEN oppbevarer også arkivet PA-2158 – «Da krigen kom til Lillesand» som inneholder bakgrunnsstoff til boka «Da krigen kom til Lillesand» skrevet av Kristen Taraldsen. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivene inneholder. Arkivene er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0926-121 – Lillesand kommune, Rådmannskontoret D01 L0069, PA-2158 – «Da krigen kom til Lillesand»
Taraldsen, Kristen: Da krigen kom til Lillesand – den dramatiske torpederingen av Rio de Janeiro 8. april 1940. 1984
Lillesands-Posten 08.05.1992
https://pl.wikipedia.org/wiki/ORP_Orze%C5%82_(1938) besøkt 02.04.2025
