Pelsjegerliv på Øst-Grønland

Den 27. juni 1931 ble det norske flagget heist i Myggbukta på Grønlands østkyst. Samtidig erklærte de fem norske fangstfolkene som overvar flaggheisingen at området mellom Carlsbergfjorden i sør til Besselfjorden i nord skulle være norsk og underlagt den norske kongen. De gav området navnet Eirik Raudes Land, etter vikingen fra Rogaland som etter sigende skulle ha oppdaget den enorme øya i 985. Den 10. juli 1931 fikk fangstmennene støtte fra den norske regjering ledet av Bondepartiet.

Problemet var at Danmark anså nordmennenes annektering av Øst-Grønland som en okkupasjon. Verdens største øy hadde tilhørt Danmark i over hundre år. I Kieltraktaten avstod den danske kongen i 1814 kongeriket Norge til Sverige, samtidig som Danmark beholdt de gamle norske områdene Grønland, Island og Færøyene. Disse områdene hadde vært norske besittelser siden middelalderen.

Kieltraktaten ble aldri godkjent av Norge og etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905 dukket interessen for Grønland opp igjen. Dansk suverenitet over det bebodde Vest-Grønland var ubestridt. Men Øst-Grønland, som var tynt befolket, ble av enkelte miljøer i Norge ansett som ingenmannsland.

På Øst-Grønland hvor det var et rikt dyreliv drev flere nordmenn med fangst av bl.a. polarrev, moskus, hare, hval, sel og laks. Langs Grønlands østkyst ble det av norske fangstmenn bygd et nett av fangsthytter, i tillegg ble det i 1922 opprettet en norsk fangst, radio- og meteorologstasjon i Myggbukta. I Norge ble det på 1920-tallet opprettet flere lokale Grønlandslag, som arbeidet aktivt å støtte norske rettigheter på Grønland. Danmark på sin side etablerte i 1926 en bosetning med inuitter i Scoresbysund, rett sør for området som senere ble okkupert av Norge.

«Grønlandssaken» tilspisset seg med den norske okkupasjonen sommeren 1931. Okkupasjonen var i utgangspunktet en privat annektering utført av norske fangstmenn og grønnlandsaktivister, men fikk støtte av en delt norsk regjering. Både statsminister Peder Kolstad og utenriksminister Birger Braadland var imot okkupasjonen, men gav etter for press. Den kjente fangstmannen og juristen Helge Ingstad ble utnevnt til sysselmann for Eirik Raudes Land og reiste i 1932 til fangststasjonen Antarctichavn på Øst-Grønland hvor han overvintret.

Den norske okkupasjonen fikk en brå slutt 5. april 1933, da den internasjonale domstolen i Haag avsa dom i saken. Norge tapte på alle punkter og norske myndigheter valgte å avslutte okkupasjonen umiddelbart. Samme år beklaget Stortinget okkupasjonen.

Selv om suverenitetsspørsmålet om Øst-Grønland var avgjort hadde norske fangstmenn lov til å drive jakt i området. Omsetning av pels var god forretning under de harde økonomiske tidene på 1930-tallet. Fangstlivet var imidlertid hardt arbeid i et ugjestmildt klima og passet ikke for alle.

En som prøvde lykken var den tidligere røkteren Ole Andreas Bachke (1909-1987). I august 1939 ankom han den storslåtte Kong Oscarsfjord på Grønlands østkyst. Bachke hadde fått i oppdrag å bygge opp en revegård med innfangede rever, samt drive fangst i området. Sammen med to andre skulle han også bygge en fangsthytte på sydsiden av Kong Oscarsfjord mellom fangststasjonene Antarctichavn og Kapp Petersens. Hytta som de kalte Hamna (også kjent som «Trønderheimen»), skulle fungere som deres hovedbase og overvintringskvarter.

Leder for fangstekspedisjonen var arkeologen og fangstmannen Søren Richter. Han hadde lang erfaring fra fangstlivet på Grønland og var en av de fem som hadde stått for den norske okkupasjonen og flaggheisingen i Myggbukta åtte år tidligere. Planen var at de skulle oppholde seg på Grønland i to år. Slik gikk det ikke. En verdenskrig kom i veien.

Etter en lang overvintring og et mislykket forsøk med reveavl fikk de i mai 1940 beskjed fra oppdragsgiveren i Norge om å oppgi fangsten. Årsaken var krigen som raste i Europa og det tyske angrepet på Norge. Fangstmennene var rådville for hva de kunne foreta seg. Det var ingen enkel sak å forlate Grønland.

I juli kom imidlertid redningen. En unnsetningsekspedisjon med fangstskøyta «Veslekari» ankom Hamna, sammen med det norske marineskipet «Fridtjof Nansen». Bachke og Ricther pakket med det de hadde av pelsskinn og moskuskjøtt og ble med «Vetlekari» til Island, som nylig var blitt okkupert av Storbritannia. På Island vervet de seg til et norsk kompani bestående av frivillige. I mars 1941 ble både Bachke og Richter sendt til Jan Mayen for å forsvare øya mot en mulig tysk okkupasjon. Etter krigen slo Bachke seg ned i Arendal, hvor han stiftet familie.

Norge avsluttet sin aktivitet på Øst-Grønland i 1959. Da ble værstasjonen i Myggbukta lagt ned, og mannskap og utstyr ble hentet hjem. Området som Norge okkuperte heter i dag Kong Christian X`s land og inngår i verdens største nasjonalpark, Nordøstgrønlands Nationalpark. Fortsatt finnes det spor etter den norske virksomheten i form av rester etter de gamle fangsthyttene. De harde forholdene på Grønland har ødelagt flere av dem, men noen fangsthytter er blitt restaurert og kan besøkes.

Bildene fra pelsjegerlivet på Øst-Grønland befinner seg på KUBEN i Arendal. Bildene inngår i arkivet etter Ole Andreas Bachke. I dette arkivet finnes også bilder fra hans opphold på Island under 2. verdenskrig. På arkivportalen.no kan du få en oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivene er tilgjengelig på KUBENs lesesal. Se flere digitaliserte foto fra KUBEN på agderbilder.no.

Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen arkivar,
Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN

Kilder:
Arkiv PA-2902, Bachke, Ole Andreas

Snl.no/grønlandssaken
https://no.wikipedia.org/wiki/Grønlandsaken
Bachke, Ole. 1981. Fra fangstmann til soldat. Upublisert selvbiografi
Ytredal, Ivar. 2010. Det tragiske endeliktet til fangststasjonen i Nordøst-Grønland. I Polarboken 2009-2010.

Kommentarfelt