Slaraffenliv på Setesdalens Sommerhjem

Den 16. juni 1888 kunne Grimstad Adressetidene melde om et nytt turisthotell som hadde åpnet på gården Kvale i Bygland. Hotellet het «Sætersdalens Sommerhjem» og lå «omtrendt midt i den for fin eiendommelige Naturskjønhed berømte Sætersdal» i gangavstand fra dampskipsstoppestedet på Byglandsfjorden. Avisen kunne videre fortelle at Sommerhjemmet lå i flotte omgivelser og at det var gode muligheter for spaserturer i området. «Det er paa alle Sider omgivet af Furuskov, og mod Nord, Øst og Vest beskyttet af høie Fjelde, medens Dalen aabner sig mod Syd». I tillegg til å være et turisthotell, var Sommerhjemmet også et sanatorium som egnet seg godt for personer med behov for rekonvalesens. Her kunne man få nødvendig hvile og rikelig med frisk luft. Den beste og billigste måten å komme seg til hotellet var i følge avisa via Kristiansand. Fra Kristiansand kunne man ta dampskip eller dillingens (hestetrukket vogn) til Mosby (11 km), derfra med skyss eller dillingens til Kile (40 km), så med dampskip til Fosvig (22 km) og videre med skyss eller dillingens til Vassenden (16 km). Siste etappe gikk med dampskip fra Vassenden til Bygland (22 km). Den beste reisedagen var ifølge avisa mandager. Da kunne «Reisen med Lethed gjøres paa en Dag». Hele reisen kostet om lag 6 kr per person. Mange tok turen til Bygland den sommeren. I følge avisen Morgenbladet hadde gjester fra hele landet bodd på hotellet, bl.a. overrettssakfører Michael Dedekam fra Arendal. Men også flere utenlandske gjester fra både Storbritannia, Tyskland og Danmark hadde funnet veien til hotellet. I årene som kom ville hotellet bli et sentralt feriemål for mange og en viktig mellomstasjon for videre ferd oppover Setesdal. (Arkivref: PA-2405 Stedsbildesamlingen).

Det var forretningsmenn fra Kristiansand som stod for byggingen av Setesdalens Sommerhjem. Arbeidet startet i 1885 og hotellet åpnet dørene tre år senere. Hotellet hadde sin storhetsperiode på begynnelsen av 1900-tallet. Gjestene var i hovedsak norske, men mange engelske, tyske og danske turister besøkte også hotellet. Etableringen av Setesdalsbanen i 1890-årene gjorde at reiseveien ble kortet betraktelig ned. I 1896 kunne man ta toget fra Kristiansand helt til Byglandsfjord. Derfra kunne man ta dampbåten videre til Bygland hvor sommerhjemmet lå. På 1920-tallet reklamerte hotellet med at det var Sørlandets største turisthotell og sanatorium med plass til 80-100 gjester. Hotellet skiftet eiere flere ganger. Under 2. verdenskrig kjøpte Nasjonal Samlings Hjelpeorganisasjon hotellet og brukte det til samlinger og kurs. Etter krigen ble eiendommen konfiskert av staten, som i 1947 solgte det til skipsreder Bertrand Marcussen fra Dypvåg. Han moderniserte hotellet og åpnet det for gjester sommeren 1948. Datteren Inger Johanne og hennes mann Stein Magnus Westerheim drev hotellet videre frem til 1960. Da ble driften lagt ned grunnet lite besøk. I 1963 ble bygningen solgt videre til Gunvor Rysstad. Natt til 24. mars 1964 var det definitivt slutt for det tradisjonsrike hotellet på Bygland. På under to timer ble Sommerhjemmet lagt i aske. Ingen ble skadet som følge av brannen, da bygget stod tomt i påvente av at det skulle bli igangsatt brannsikringstiltak. Men alt av inventar og innbo gikk tapt i brannen. Deriblant verdifulle møbler og malerier. Hotellet ble aldri gjenoppbygd. I 1967 kjøpte Bygland kommune eiendommen hvor hotellet hadde stått.

Fotografiene fra Setesdalens Sommerhjem inngår i en fotosamling kalt Stedsbildesamlingen. Samlingen består av om lag 7 000 stedsbilder fra hele Aust-Agder og den strekker seg fra rundt 1860 til 1950. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal og flere av bildene er digitaliserte og publisert på agderbilder.no.

Kilder:
Grimstad Adressetidene 16. juni 1888

Agderposten 25. mars 1964
Vollen, Reidar. Bygland gard og ætt. Bind VII, Bygland kommune, 2012

Kommentarfelt