15. august 1974 gled fullriggeren «Sørlandet» inn til Kilsund i Flosta. På land hadde folk samlet seg, og Flosta skolemusikkorps spilte hornmusikk. Det stolte skoleskipet var imidlertid ikke kommet på besøk. Det lille tettstedet mellom Arendal og Tvedestrand var seilskutas nye hjemmehavn.
S/S «Sørlandet» gikk av stabelen i november 1926. Skipet ble bygd som skoleskip der gutter skulle bli til sjømenn, og sommeren 1927 dro skuta ut på sin første seilas. De neste tiårene skulle skoleskipet gi grunnutdannelse til flere tusen sjøfolk, men i 1973 var det slutt.

Utdatert som skoleskip
Skoleskipet ble drevet av stiftelsen kalt Sørlandets Seilende Skoleskibs Institution. Våren 1973 kjøpte de M/S «Sjøkurs». Skipet var bygd i 1953 for Saltens Dampskibsselskap i Bodø, men hadde de siste årene vært eid av Arbeidsdirektoratet. Formålet med kjøpet var å gi elevene et bedre opplæringstilbud som var mer tilpasset moderne sjøfart.
Stiftelsen hadde også påtatt seg oppdraget med å gi sikkerhetskurs til elevene som gikk på de maritime skolene i Kristiansand. Det kunne vanskelig gjøres med den gamle seilskuta.
I løpet av 1973 ble M/S «Sjøkurs» gjort klar som skoleskip, og på nyåret i 1974 kom de første elevene om bord. Dermed var S/S «Sørlandet» blitt pensjonist. Hva som skulle skje videre med seilskuta var uvisst.
24. januar 1974 uttalte formannen i stiftelsen, Charles Rasmussen, følgende til Fædrelandsvennen: «Hvis Kristiansand og Agder-fylkene måtte være interessert i å ha skipet liggende til pynt på havna, så skal de få det billig».
Mens seilskuta lå i opplag, henvendte stiftelsen seg til både kommunen og fylkene for å finne en mulig løsning. Det skulle vise seg å bli vanskelig.

Ikke en kommunal oppgave
Både Kristiansand kommune og begge fylkeskommunene hadde vært med og finansiert driften av S/S «Sørlandet» som skoleskip. Med et nytt skoleskip i drift, gikk pengene til M/S «Sjøkurs». Finansiering av S/S «Sørlandet» måtte dermed skje på andre måter.
Til Fædrelandsvennen uttalte fylkesordfører i Vest-Agder, Leo Tallaksen, 12. juli 1974, at han ikke så for seg kommunen eller fylkeskommunen som skipsredere. Noe kommunalt eierskap av skipet kom dermed ikke på tale.
Likevel var ikke fylkesordføreren bare negativ. «Vi deltar gjerne i en konferanse. Men i denne sammenheng kunne jeg godt tenke meg en større region enn bare Agderfylkene, vi burde også få Rogaland med.»
Også ordfører i Kristiansand, Einar Hansen, uttalte seg om saken til avisen. Han pekte på en annen gruppe som burde være interessert i å redde S/S «Sørlandet» for landsdelen. «Det var byens skipsredere som i sin tid så verdien av dette. Dette bør være en utfordring til dagens redere i Kristiansand.» Det hadde også stiftelsen tenkt på.
Byens redere vegrer seg
Stiftelsen henvendte seg også til den lokale rederforeningen om et mulig kjøp av seilskuta. I Kristiansand Rederforening ble spørsmålet tatt opp. Videre ble det arrangert et møte med flere redere som kunne være interessert i å finne en løsning. Noen løsning ble det imidlertid ikke.
11. juli 1974 uttalte formannen i Kristiansand Rederforening, Einar Rasmussen jr., til Fædrelandsvennen: «Dette ligger utenfor Rederforeningens domene. Men spør du meg som skipsreder, må jeg uttale at når skipet ikke lenger kan tjene skoleformål, så må det andre grunner til for å beholde det her, og det må være kulturhistoriske.»
Selv om skipsrederen mente at S/S «Sørlandet» burde forbli i Kristiansand, var han usikker på hvor stor kulturverdi seilskuta faktisk hadde. «Jeg er ikke sikker på om dette skipet representerer så store kulturverdier at dette vil være riktig, sett i forhold til hva det vil koste.»
Mange i Kristiansand ønsket at S/S «Sørlandet» skulle bli i byen, men det var ingen som ville overta ansvaret. Dermed tok stiftelsen et drastisk valg.
Til salgs på det åpne marked
Gjennom meglerfirmaet R.S. Platou A/S ble S/S «Sørlandet» lagt ut til salgs. Reaksjonene lot ikke vente på seg. En av dem som reagerte var NRK-programlederen Harald Tusberg.
Tusberg var viseformann i foreningen Christian Radichs Venner. Skoleskipet S/S «Christian Radich» hadde også risikert en pensjonisttilværelse i utlendighet, men i Oslo var det blitt stiftet en venneforening som hadde tatt ansvar.
Tusberg anbefalte byen og landsdelen å gjøre det samme, og han var svært kritisk til at skuta var lagt ut for salg. Til Fædrelandsvennen uttalte han følgende 10. juli 1974: «Det er jo skammelig! Det er som å selge Nasjonalgalleriet til privatbolig for en finansfyrste!»
Mange var redd for at S/S «Sørlandet» nå skulle bli solgt til utlandet. I stedet var det en forretningsmann med røtter i Flosta som ble redningen.
Kjøpt av en Oslo-reder
En av dem som fikk med seg meglerfirmaets salgsannonse for S/S «Sørlandet» var skipsreder Jan Staubo. Staubo var med å drive familierederiet Helmer Staubo & Co i Oslo. Rederiet var blitt etablert av hans bestefar, Christian Staubo, som var født og oppvokst på Staubø ved Kilsund. Jan Staubo hadde derfor familierøtter på Sørlandet. Han drev også en bedrift der.
I 1966 ble Staubo Electronic A/S etablert på Holmen i Kilsund. Virksomheten skulle produsere skipselektronisk utstyr. I 1968 byttet fabrikken navn til Statronic og ble i løpet av 1960-tallet en viktig hjørnestensbedrift. Det var også denne bedriften Staubo hadde i tankene, da han kjøpte S/S «Sørlandet».
Fra skoleskip til kontorlokaler
Jan Staubo ønsket at S/S «Sørlandet» igjen skulle bli et skoleskip. Men på kort sikt skulle seilskuta løse et problem. Statronic hadde de siste årene hatt god vekst. Derfor hadde de et akutt plassbehov. S/S «Sørlandet» skulle derfor i første omgang brukes som kontorlokaler.
I tillegg arbeidet bedriften i et internasjonalt marked, der fullriggeren kunne komme godt med i forhold til markedsføring og representasjon.
Selv om mange var glade for at S/S «Sørlandet» forble på Sørlandet, var ikke alle like fornøyd.
En skamplett på Kristiansands historie
Arkitekt Berent Andreas Moe var en av flere som skrev leserinnlegg i avisene. I Fædrelandsvennen 25. juli 1974 beskrev arkitekten salget som «en skamplett på Kristiansands nåtids historie».
Moe hadde noen år tidligere vært engasjert i å redde skuta «Svanen». Skuta hadde hatt hjemmehavn i Kristiansand, men ble til slutt reddet av en skipsreder fra Arendal. Måten Kristiansand kommune hadde håndtert disse seilskutene, var arkitekten lite imponert over.
«Da jeg deltok i siste redningsaksjon for «Svanen av Kristiansand» for Sjøfartsmuseet i Oslo, kom jeg undervær med at Kristiansand kommune forfattet et brev der man skriftlig begrunnet sitt avslag til støtte for «Svanen» med at kommunen må spare på midlene til å redde sitt eget skoleskip «Sørlandet» – Så leser vi at skipet er solgt mens «Svanen» blir reddet i Arendal».
Mens flere kristiansandere skrev «sinte» leserinnlegg, lå S/S «Sørlandet» i KMV sin tørrdokk på Andøya for å klargjøres for sin reise østover.

S/S «Sørlandet» til Kilsund
Om formiddagen torsdag 15. august 1974 ble S/S «Sørlandet» slept ut Byfjorden i Kristiansand. Noen timer senere gled fullriggeren inn Galtesund ved Arendal, der skuta ble ønsket velkommen av redningsbåten «Ragni Berg». Deretter gikk turen gjennom Tromøysund, forbi Møkkalasset fyr og frem til Kilsund.

I Kilsund hadde folk samlet seg for å ta imot fullriggeren. Seilskuta stevnet inn til tonene fra Flosta skolemusikkorps. Ankrene ble sluppet, og S/S «Sørlandet» var på plass ved sitt nye hjemsted.
Bak på hekken til fullriggeren prydet ikke lenger navnet Kristiansand, men Arendal. S/S «Sørlandet» sitt opphold i Kilsund skulle imidlertid bli kortvarig.

Et kortvarig opphold
Allerede i november 1975 ble S/S «Sørlandet» flyttet til Høivolds mekaniske verksted i Kristiansand for reparasjoner. Skipsreder Staubo hadde planer om å leie skipet ut til amerikanere, og da måtte skuta oppgraderes. Planene ble det aldri noe av.
Statronic og Jan Staubo var i økonomiske vanskeligheter. Dermed var skjebnen til fullriggeren igjen usikker. Denne gangen tok imidlertid både kommunen og rederinæringen i vest ansvar.
Etter en dragkamp mellom ulike interessenter, endte S/S «Sørlandet» opp med å bli kjøpt av skipsreder Kristian Skjelbred-Knutsen. Han gav skipet videre til Kristiansand kommune. Dermed var S/S «Sørlandet» tilbake i sin fødeby. Fullriggerens opphold i Kilsund er imidlertid godt dokumentert på KUBEN i Arendal.

S/S «Sørlandet» i Fædrelandsvennens fotoarkiv
I Fædrelandsvennens fotoarkiv, PA-3150 – Fædrelandsvennen, oppbevart på KUBEN, finnes flere bilder fra både seilasen til Kilsund, og oppholdet der. Pressefotoarkivene som er oppbevart på KUBEN inneholder en omfattende dokumentasjon av stort og smått fra hele regionen, og utgjør dermed en uvurderlig kilde til Agders kollektive hukommelse. Arkivene er for tiden under ordning og digitalisering, men mange av pressefotoene vil etter hvert bli tilgjengelig på Digitalarkivet.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-3150 – Fædrelandsvennen
Theien, Iselin: Arendal by- og regionshistorie. Bind 3. Moderne tider Arendal 1900-2022.
Agderposten 22.07.1974, 17.08.1974, 27.09.1975
Fædrelandsvennen 22.01.1974, 24.01.1974, 10.07.1974, 11.07.1974, 12.07.1974, 23.07.1974, 25.07.1974, 16.08.1974, 05.07.1975, 17.12.1975, 28.05.1977
Sørlandet 16.08.1974

