I 1891 fikk Arendals Dampskibsselskab (ADS) levert et nytt dampskip. Skipet fikk navnet «Spero» og kom de neste årene til å frakte trelast fra Kvitsjøen og Østersjøen. I 1894 fikk imidlertid «Spero» et litt spesielt oppdrag. Lasteskipet skulle foreta en rundreise fra Liverpool til Iquitos i Peru og tilbake. Dampskipet fra Arendal skulle dermed bli det første havgående skipet, som gikk opp til de innerste delene av elven Amazonas.
ADS ble etablert i Arendal i 1857. Formålet var å drive rutetrafikk langs kysten av Sør-Norge. På slutten av 1880-tallet hadde rederiet flere rutebåter. En internasjonal høykonjunktur for fraktfart til havs, fikk imidlertid rederiet til å tenke nytt. Et lasteskip ble bestilt ved Nylands Verksted i Kristiania. Men da «Spero» ble levert i 1891, hadde fraktmarkedet snudd. Oppdragene var få, og lønnsomhet vanskelig. I Sør-Amerika åpnet det seg imidlertid opp nye muligheter.
Amazonas – verdens største elv
Amazonas er verdens største elv i forhold til vannføring. Det er også en av verdens lengste. Elven starter i Peru i vest og renner ut i Brasil i øst. Amazonas har også flere hundre bielver som til sammen dekker store deler av det nordlige Sør-Amerika.
Amazonas og bielvene utgjør et viktig transportsystem. Det gjorde det også på 1800-tallet, men trafikken var dominert av kanoer og mindre fartøy.
På slutten av 1860-tallet åpnet statene i Sør-Amerika opp for internasjonal fraktfart på Amazonas. Likevel var det få utenlandske dampskip som begynte å trafikkere på den store floden. Det var det noen som ønsket å utnytte.
Et marked for handel og skipsfart
I 1890 reiste den danske marineoffiseren Christmas Dirckinck-Holmsfeldt til Sør-Amerika. Fra den brasilianske byen Parà i Brasil reiste han opp Amazonas til byen Iquitos i Peru. Formålet med reisen var å undersøke mulighetene for industri, handel og skipsfart.
Langs Amazonas lå det flere byer. Handelen mellom byene ble i stor grad besørget av engelskmenn, men fraktfarten var begrenset. I flere av byene tok Christmas Dirckinck-Holmsfeldt kontakt med lokale kjøpmenn og myndigheter. De ønsket flere lasteskip velkommen, og betingelsene var lovende.
I Iquitos fikk den danske marineoffiseren løfte fra peruanske myndigheter om et årlig pengetilskudd. Pengene betinget at det ble etablert en dampskipsrute mellom Europa og den peruanske havnebyen. Også i Brasil tilbød myndighetene å subsidiere skipstrafikken. Formålet var å stimulere til økt bosetting og næringsliv innover i landet.
Da Christmas Dirckinck-Holmsfeldt kom hjem til Danmark, forsøkte han å få interessenter til en nordisk dampskipslinje til Amazonas. I en dansk avis ble reiseskildringen hans publisert. Den nådde også norske aviser.
Usikkert farvann
Selv om fraktfart på Amazonas virket fristende, var det også noen usikre momenter. Amazonas var en diger flod, men enkelte steder var elven smal. I tillegg gjorde manglende oversikt over strøm og grunnforhold til at mange var skeptiske til fraktfart på Amazonas.
Det gjaldt ikke minst sjøforsikringsselskapene, som ikke ønsket økt risiko for havari. Det skulle gå flere år før et større havgående lasteskip våget seg opp Amazonas.
«Spero» til Amazonas
En vinterdag i 1894 fikk noen innfødte langs elvebredden til Amazonas øvre del plutselig se et digert fartøy komme seilende. Synet fikk mange av dem til å flykte innover i landet. Skipet var «Spero» av Arendal og det var destinert for Iquitos.
Noen uker tidligere, 21. februar 1894, hadde «Spero» ankommet den brasilianske havnebyen Parà. Dampskipet hadde inngått en fraktavtale om å frakte stykkgods videre opp til Iquitos. Kaptein om bord var Carl Lønn.
Etter å ha lastet rundt 50 tonn med kull til bunkers samt 25 tonn med last, startet «Spero» 23. februar 1894 på den 2 500 miles lange reisen innover i Sør-Amerika. På seilasen møtte mannskapet en verden de aldri hadde sett maken til.
Møte med en eksotisk verden
På reisen skrev kaptein Lønn flere rapporter til rederiet. I rapportene skrev han både om strøm- og bunnforhold, men han beskrev også en ukjent verden med et yrende dyreliv. «Fugle av alle kulører og størrelser vrimler mellem trærne og holder en forfærdelig støi … ».
For de innfødte fremsto «Spero», ifølge kaptein Lønn, som like fremmed. « … av og til hvor landet er lidt høiere staar en indianderhytte, hvis beboere i almindelighet staar utenfor med haanden over øinene og ser paa os med forbauselse, som vi dog ikke saa meget undres paa, da et saadant uhyre som SPERO aldrig har vist sig paa disse kanter før … ».
Flere steder forsøkte mannskapet å kjøpe lokale varer fra de innfødte, men det viste seg å være vanskelig. «Vi har paa flere steder forsøkt at faa kjøpe lidt av deres overflod paa fugl, fisk og skilpadder, men penge lokker dem ikke til at skille seg med sine delikatesser … ».
Tatt av strømmen
Seilasen opp Amazonas var tidvis vanskelig. Enkelte steder var det smalt og strømmen i elven kunne komme opp i 6 knop. «Spero» var 216, 2 fot lang, 32,6 fot bred, 13,8 fot dyp og hadde en toppfart på 8,5 knop. Til tross for tidvis vanskelige forhold, forløp de første ukene opp Amazonas uten dramatikk. 13. mars 1894 gikk det imidlertid galt.
Like før ankomsten til Iquitos berørte «Spero» bunnen av elven. Dampskipet ble liggende på tvers og den sterke strømmen fikk «Spero» til å krenge voldsomt.
Ved hjelp av maskinkraft og ror klarte heldigvis kaptein Lønn og resten av mannskapet å få «Spero» av grunnen. Samme dag kunne skipet legge til kai i Iquitos. «Spero» ble liggende i byen i drøye tre uker. Deretter gikk turen nedover elven, og 17. april 1894 var de tilbake i Parà.
Første og siste seilas
«Spero» regnes som den første atlanterhavsdamper som seilte opp Amazonas til Iquitos. Bedriften fikk da også stor oppmerksomhet i norske aviser. «Spero» sin seilas ble beskrevet som en prøvetur. Et risikabelt, men vellykket oppdrag som ville legge grunnlag for en mer regulær fraktfart på Amazonas.
For «Spero» skulle det imidlertid ikke bli noen gjentagelse. I stedet skulle dampskipet settes inn i en annen pionerfart. De neste årene ble «Spero» blant annet satt inn i fruktfarten mellom Vestindia og USA.
Til tross for sitt pionerarbeid, ble ikke «Spero» ansett som en økonomisk suksess for ADS. I 1907 ble skipet solgt. For ADS var det mer lønnsomt å drive rutefart langs norskekysten. På KUBEN i Arendal finner en imidlertid avtrykk etter «Spero».
Arkivene på KUBEN
I arkivet etter ADS kalt PA-1716, Arendals Dampskibsselskab (A D S), finner en pakkesak med skipspapirer knyttet til D/S «Spero». Dokumentene består av blant annet korrespondanse, regnskap og forsikringsoppgjør. I arkivet ligger også skipets kontobok. I samlingen Fartøysbilder, PA-1935, Samling av fartøysbilder, finner en også flere bilder av «Spero». Begge arkivene er registrert på arkivportalen.no og tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1716, Arendals Dampskibsselskab (A D S) 1 15 L0018
Arkiv PA-1935, Samling av fartøysbilder
Dannevig, Birger: Arendals dampskibsselskab 1857-1982. 1982
Walle, Sven Magne: Rute- og fraktebåter i Aust-Agder. 2005
Laurvigs Blad 03.09.1890
Norges Sjøfartstidende 18.06.1894, 21.06.1894
