17. mai 1945 var 20 russiske menn samlet hjemme hos Dorothea Fløistad i Høyveien i Arendal. Fløistad var formann i Arendal Røde Kors, og sammen med sine foreningsmedlemmer sørget hun for at gjestene fikk servert lapskaus og rabarbragrøt. For russerne ble besøket et lyspunkt. De siste årene hadde de vært krigsfanger i et okkupert Norge. En tilværelse preget av blodslit, tortur og henrettelser.
Rundt 100 000 russiske krigsfanger ble sendt til Norge i årene mellom 1941 og 1945. I Norge ble fangene brukt som arbeidskraft for den tyske okkupasjonsmakten. De ble tvunget til å bygge veier, jernbaner, flyplasser og festningsanlegg. Anlegg som skulle befeste nazistenes fremmarsj i Europa. Da krigen brøt ut i 1939, var imidlertid russerne og tyskerne allierte.
Fra alliert til fiende
23. august 1939 inngikk Nazi-Tyskland og Sovjetunionen en ikke-angrepspakt. En uke senere gikk tyske styrker inn i Polen fra vest. 17. september 1939 ble Polen også angrepet av Sovjetunionen fra øst. Alliansen mellom de to stormaktene skulle imidlertid ikke vare.
Ideologisk sett var nazistene og kommunistene motstykker. Allerede på 1920-tallet utpekte Adolf Hitler Sovjetunionen som Tysklands hovedfiende. Ikke-angrepspakten var del av et strategisk spill som gjorde det mulig for Nazi-Tyskland å invadere Polen, og senere Skandinavia og Vest-Europa.
Invasjonene skulle legge grunnlaget for et planlagt angrep på Sovjetunionen. Planen fikk navnet operasjon Barbarossa. Målet var å tilintetgjøre den Sovjetiske staten og germanisere de russisktalende områdene. 22. juni 1941 gikk tyskerne til angrep.
Millioner av krigsfanger
Den tyske offensiven fikk raskt fremgang. I løpet av høsten 1941 og våren 1942 trengte de tyske styrkene inn i Sovjetunionen. Store grupper med sovjetiske soldater ble omringet, og rundt 5,7 millioner sovjetere ble tatt som krigsfanger.
I henhold til den internasjonale Genevékonvensjonen, skulle krigførende parter behandle krigsfanger humant. For de russiske krigsfangene skulle behandlingen bli alt annet enn det.
Sovjetunionen hadde ikke signert Genevékonvensjonen. Tyskerne mente derfor at de ikke var forpliktet til å følge konvensjonen når det gjaldt russerne. I tillegg ble russerne sett på som undermennesker, og tyskerne behandlet dem deretter.
Fangene ble internert i fangeleirer der de ble utsatt for sult, kulde, sykdommer og henrettelser. Mange ble brukt som slavearbeidere og flere av dem ble sendt til Norge.
De norske russerfangene
I årene mellom 1941 og 1945 ble rundt 100 000 russiske krigsfanger sendt til Norge. De fleste av dem hadde vært en del av den Røde armè, mens rundt 7 000 var sivile sovjetere som var blitt tatt til fange under krigsforløpet.
Norge ble av Adolf Hitler sett på som et skjebneområde for å vinne krigen. Det var derfor viktig å bygge opp sentral infrastruktur og robuste festningsverk. Gjennom «Festung Norwegen» skulle «Det tredje riket» befeste sin posisjon.
I Norge ble det etablert nærmere 500 fangeleirer for de sovjetiske krigsfangene. Flesteparten av fangeleirene ble liggende i Nord-Trøndelag og i de nordligste fylkene, men noen fangeleirer ble også etablert i Agder.
Rundt 25 fangeleirer ble anlagt i Agder, og mellom 2 000 og 3 000 russiske krigsfanger havnet under krigen på Sørlandet.
Fangeleirene på Sørlandet
I mai og juni 1942 ankom de første russerfangene Agder. På Lista var det stort behov for festningsverk. Her anla den tyske okkupasjonsmakten det som kom til å bli landsdelens største. Kåde- og Oreleiren på Lista hadde plass til rundt 600 fanger.
De fleste fangeleirene ble etablert i Vest-Agder, men også i Aust-Agder ble russiske krigsfanger internert. Flertallet av fangeleirene i det østlige fylket ble liggende i innlandet, men også langs kysten havnet russiske krigsfanger.
På Justøya ved Lillesand ble det etablert en leir med rundt 30 krigsfanger. På Hove på Tromøya ble rundt 20 krigsfanger internert, mens mellom 20 og 25 krigsfanger havnet på Myrene ved Arendal. Som for de øvrige russiske krigsfangene, skulle også mange av de russiske krigsfangene i Agder møte en hard tilværelse.
Krigens største tapere
Forholdene for de russiske krigsfangene i Norge varierte, men mange ble utsatt for et blodslit og uverdige forhold. I løpet av krigen, regner en med at rundt 13 000 av de sovjetiske krigsfangene omkom.
Som gruppe ble de dermed krigens største tapere på norsk jord. Også i Agder omkom russiske krigsfanger. Minst 200 av dem skal ha omkommet som følge av blant annet sult, kulde, harde arbeidsforhold, mishandling og henrettelser.
Behandlingen de russiske krigsfangene fikk, førte til at flere nordmenn ønsket å hjelpe. I flere fangeleirer ble det smuglet inn mat og klær, men hjelpen var risikabel.
I Agder ble 30 arrestert og sendt i fangenskap for å ha hjulpet russiske krigsfanger. En sørlending ble også skutt og drept, da han forsøkte å hjelpe forbipasserende russiske krigsfanger.
Da freden kom våren 1945, kunne nordmenn endelig hjelpe krigsfangene uten å risikere sine egne liv. Krigens slutt førte også til at hjelpeorganisasjoner som Røde Kors kunne gi en hjelpende hånd. Det gjaldt ikke minst Røde Kors i Arendal.
Noen timer med hygge
Under Dorothea Fløistad (1883 – 1961) sin ledelse forsøkte Arendal Røde Kors å hjelpe trengende i Arendalsområdet. I maidagene ankom flere skip med mat fra Danmark, og Røde Kors bidro til å få hjelpen frem.
Røde Kors hadde også fokus på de russiske fangeleirene. På selveste 17. mai 1945 fikk de i stand en sammenkomst for å gi russerne som var internert på Myrene en hyggelig stund. I Fløistads eget hjem fikk 20 russiske krigsfanger servert lapskaus og rabarbragrøt. Fløystad hadde også skaffet åtte esker med tobakk.
Under sammenkomsten sang russerne også flere sanger og utbrakte et rungende hurra for sine norske verter. Sommeren 1945 ble de russiske fangene sendt til hjemlandet. For mange skulle imidlertid hjemkomsten bli like vanskelig som fangeoppholdet under krigen.
Straffarbeid i eget land
I Sovjetunionen ble ikke krigsfangene mottatt som helter. De sovjetiske myndighetene oppfattet ikke fangenskap som heltemot. I tillegg var det frykt for at de hjemvendte russerne var blitt spioner for vestlige stater.
Vestlige demokratier og det kommunistiske Sovjetunionen hadde i fellesskap nedkjempet Nazi-Tyskland. Ved krigens slutt var det imidlertid åpenbart at den «nye» konfliktaksen kom til å gå mellom Sovjetunionen og Vesten.
Ved hjemkomsten ble de russiske krigsfangene grundig undersøkt. De fleste ble sendt hjem, men mange havnet i sovjetiske fangeleirer, og noen ble også henrettet.
Avtrykk på KUBEN
I en av møtebøkene til Arendal Røde Kors finner en blant annet tekst og foto knyttet til sammenkomsten med de russiske krigsfangene 17. mai 1945. Møteboken er en del av arkivet etter Arendal Røde Kors. I tillegg til møtebøker og foto inneholder arkivet blant annet sakarkiv, journaler og regnskap. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal. I KUBENs gjenstandssamling finner en også flere arbeider laget av russiske krigsfanger.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-2740, Arendal Røde Kors 02 A01 L0001
Haugen, Johnny: Russiske krigsfanger i Agderfylkene 1942-45 artikkel i boka Bare én vendte tilbake. russiske krigsfanger på Sørlandet. 2006
Tiden 19.05.1945
https://no.wikipedia.org/wiki/Molotov–Ribbentrop-pakten besøkt 18.11.2022
https://snl.no/sovjetiske_krigsfanger_i_Norge_1941-1945 besøkt 18.11.2022
https://snl.no/Østfronten besøkt 18.11.2022
