Den 9 oktober 1720 var det duket for bryllupsfest i Arendal. I følge bryllupsdiktet laget av brudgommens fetter, Christian Stub, var det den «Vel ædle og Velbyrdige» Peder Colbjørnsen og «Den Ædle og Dydziirede Demoiselle» Hilleborg Sørensdatter Dund som skulle love hverandre evig troskap. Fetteren kunne ikke selv delta i bryllupet, men ønsket det «Velædle og høy fornemme Brude par» til lykke med den store dagen.
Det var en nasjonalhelt som giftet seg i Arendal denne høstdagen. Den 37 år gamle Peder Colbjørnsen var krigshelten som sammen med sin bror Hans hadde organisert og ledet den sivile motstandskampen mot svenskene ved Fredrikshald (Halden) i 1716 og 1718. Begge ganger hadde den svenske krigerkongen Carl XII mislyktes i å innta byens festning Fredriksten. I 1716 hadde Colbjørnsen beordret at byen skulle settes i brann for å jage svenskene ut. Forsøket lyktes, men førte til store materielle ødeleggelser i Fredrikshald. Colbjørnsens hus var et av mange som brant ned. I 1718 gav svenskene opp etter at kong Carl XII ble drept under beleiringen av Fredriksten festning.
For sin tapperhet og mot nøt Colbjørnsen stor respekt både hos kongen i København og i hjembyen Fredrikshald. Selv om han ble mest kjent for sine militære bragder var han også en dyktig forretningsmann. I tillegg til egne forretninger i Fredrikshald bestyrte han også sin onkel, Niels Stubs, store trelastforretning og tilhørende eiendommer.
Colbjørnsens tilkommende var den 15 år gamle Hilleborg Sørensdatter Dund fra Arendal. Hun var eldste datter av kjøpmann Søren Pedersen og Ellen Jacobsdatter Hafsøen. For dem må det ha vært en lykke at en rik og berømt mann ble en del av familien. Mens det nygifte ekteparet flyttet til Fredrikshald, flyttet brudgommens onkel, den rike Niels Stubs, inn hos «svigerfamilien» i Arendal.
Det skulle imidlertid ikke bli noe lykkelig ekteskap mellom Peder og den 22 år yngre Hilleborg. Etter kun 9 års ekteskap ble paret separert og Hilleborg flyttet hjem til sin mor som da var blitt enke. I 1733 ble ekteskapet formelt oppløst. Paret fikk ingen barn.
Skilsmisse var ikke hverdagskost på 1700-tallet. Kun 15-20 par fikk innvilget skilsmisse i året på 1700-tallet. I lovverket var det tre årsaker som kunne gi skilsmisse. Utroskap, impotens eller at en av partene forsvant eller rømte, såkalt desentrio. Den vanligste grunnen til skilsmisse var at en av ektefellene hadde forsvunnet. For Peder og Hilleborg var det anklager om utroskap som var den avgjørende årsaken til samlivsbruddet.
Det verserer flere historier om hvorfor det ente med skilsmisse. I Colbjørnsens hjemby er det historien om en løssluppen og vilter ung kone som har fått fotfeste. I E. O. Heiberg og H & E. Huitfeldts biografi om Peder Colbjørnsen fra 1855 går historien ut på at Hilleborg kort tid etter bryllupet henfalt til «excessiv Drukkenskab», samt at hun ødslet bort hans formue og var utro mot han. Hun skal også ha hatt planer om å ta livet av han. Colbjørnsen så derfor ingen annen utvei enn å skille seg.
Skilsmissen skal ha dratt ut i tid da svigermoren Ellen blandet seg inn og krevde mer penger. Historien vil ha det til at Hilleborg fikk 300 riksdaler i årlig pensjon, samt 6 000 riksdaler etter hans død. Peder Colbjørnsen døde kun fem år etter at ekteskapet var formelt oppløst. I følge historien skal det ulykkelige ekteskapet ha vært en avgjørende årsak til at han døde tidlig.
I Hilleborgs hjemby Arendal er det en litt annen historie som fortelles. I denne historien har også Hilleborgs mor, Ellen, en deltakende rolle. I Chr. Ihlens familieerindringer fra 1893 skal uenighet mellom ekteparet inntrådt etter at Colbjørnsens onkel, Niels Stubs, døde i Arendal i 1721. Den rike Niels Stubs hadde testamentert hele sin formue til nevøen Peder Colbjørnsen. Dette skal ha skapt misnøye både hos Colbjørnsens øvrige familie, samt Hilleborgs mor Ellen. Niels Stubs bodde tross alt hos henne da han døde. Både Colbjørnsen-familien og Ellen hadde håpt å få sin del av arven.
I følge Ihlen skal familienes hevnlyst og bitterhet rammet den stakkars Hilleborg. Historien vil ha det til at Hilleborg ble lurt til å drikke seg full på karveakevitt. Mens hun sov ut rusen la en mannsperson seg ved siden av henne. Etterpå ble ektemannen Peder tilkalt slik at han med egne øyne kunne se at hans unge hustru hadde vært utro. Han hadde ikke annet valg enn å ta ut skilsmisse. Hilleborg skal ha bæret nag til sin mor over dette og da moren døde i 1769 skal Hilleborg ha møtt opp i begravelsen uten den tradisjonelle sørgedrakten.
Hva som er den sanne historien om Hilleborg og Peders ulykkelige ekteskap vil vi kanskje aldri få rede på. Det som er sikkert er at Hilleborg giftet seg på nytt med kjøpmannen Christian Toldruph. De bosatte seg på Gjessøya utenfor Arendal. Selv om de var barnløse skal de ha hatt et godt og langt ekteskap. Begge døde i 1784 og ble begravet i Tromøy kirke.
På KUBEN i Arendal finnes en fotokopi av bryllupsdiktet til Peder og Hilleborg. Diktet er del av en samling med vers som oppbevares på KUBEN i Arendal. Samlingen dekker perioden fra rundt 1720 til 1985 og består av vers knyttet til ulike anledninger som dåp, navnedager, konfirmasjon, bryllup, begravelse og offisielle merkedager. På arkivportalen.no kan en få en mer detaljert oversikt over hva samlingen inneholder.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar,
Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv: PA-1991, Samling med vers F05 L0002 0002
Arkiv PA-2701 – John Ditlef Fürsts samling
O. Heiberg og H & E. Huitfeldt. Hans Egdes, Iver Huitfeldts og Peder Colbjørnsens Biographier, Chr. Tønsbergs forlag, 1855
Chr. Ihlen, Familiene Ellefsen og Dedekam, P.H. Mallings boghandel, 1898
Forstrøm, Fredrikshald i 250 aar: 1665-1915, E. Sem, 1915
Sarromaa, Skilsmisseboken – En overlevelsesguide, Res Republic, 2019
