Våren 1914 ble den 22 år gamle Emanuel Tønnesen fra Narestø uteksaminert som styrmann. Kort tid etter startet første verdenskrig og Tønnesen ble krigsseiler. Krigen førte også til, at den unge sørlendingen ble med på en av Roald Amundsens berømte polarekspedisjoner.
I september 1913 satte 20 år gamle Emanuel Tønnesen fra Narestø seg på skolebenken etter flere år til sjøs. Han ville bli styrmann og fikk plass ved styrmannsavdelingen på Arendals offentlige Sjømandskole.
Tønnesen kom fra en sjømannsfamilie. Faren Emil var seilskuteskipper og Emanuels storebror, Samuel, var styrmann. Da Emanuel var liten flyttet familien Tønnesen fra Vanse på Lista til Narestø utenfor Arendal. Emanuel dro til sjøs første gang som 14 åring.
Emanuel Tønnesen merket raskt at det var krevende å gå fra inntektsgivende arbeid på sjøen til et liv som student på land. Pensum var også utfordrende. I februar 1914 klarte han ikke å fullføre eksamen. Han strevde også økonomisk. I mars samme år skrev Tønnesen brev til skoleledelsen og ba om en håndsrekning.
«Til bestyrelsen for Arendal offentlige sjømandskole. Undertegnede ansøker herved om friplads ved skolen. Da det av økonomiske grunder vil falde vanskelig at fortsætte skolen uten, haaber jeg at bestyrelsen vil ta ansøkningen under velvillig overveielse».
Skolebestyrelsen viste omtanke og innvilget en måneds friplass, inklusiv eksamensavgift. Våren 1914 fullførte Tønnesen styrmannseksamen. Etter eksamen fikk Emanuel hyre som styrmann på stålbarken «Westfalen» av Tvedestrand. Tidspunktet for å returnere til sjøs kunne neppe vært verre.
Sommeren 1914 startet 1. verdenskrig. En krig mellom stormaktene Storbritannia, Frankrike og Russland på den ene siden. Og Tyskland, Østerrike-Ungarn og det osmanske riket på den andre siden. De krigførende landene hadde et umettelig behov for å få tilført forsyninger sjøveien. Dette profiterte nøytrale Norge på. Mange norske skipsredere tjente enorme summer på krigen.
Men noen måtte betale prisen. For krigsseilere som Emanuel Tønnesen ble det å seile i utenriksfart livsfarlig. Allerede den første krigshøsten ble flere norske skip senket av miner. Og verre ble det da tyske ubåter også begynte å jakte på nøytrale skip. Selv om Tønnesen var heldig og slapp unna torperinger omkom storebroren Samuel i mars 1917. Fullriggeren han befant seg på ble truffet av en tysk torpedo. Da broren døde ba familien Emanuel om å oppgi utenriksfart.
I mai 1918 kom Emanuel over en avisartikkel som ville stake ut en ny kurs i livet hans. Polfarer Roald Amundsen var klar for en vitenskapelig Nordpolekspedisjon med sitt nye skip «Maud». Amundsen manglet bare en sjømann og en navigatør. Emanuel Tønnesen tok mot til seg og oppsøkte Amundsen og tilbød sine tjenester. Amundsen var skeptisk, men gav likevel den unge sørlendingen jobb som «alt-mulig-mann».
Sankthansaften 1918 lettet «Maud» anker fra Christiania med retning Nordøstpassasjen. Selv om «Maud» kom til å befinne seg langt fra tyske torpedoer, kom ekspedisjonen til å møte helt andre farer i en islagt og nådeløs natur. Og i motsetning til det øvrige mannskapet, hadde Tønnesen ingen polarerfaring.
Ekspedisjonen møtte tidlig på tykk is og var ikke kommet langt inn i Nordøstpassasjen før det var bom stopp. Ved Eurasias nordligste fastlandspunkt, Kapp Tsjeljuskin, måtte de overvintre i en liten bukt de døpte «Maudheim». Her skulle de bli liggende fastfrosset i nesten et helt år. Tiden i «Maudheim» ble brukt til å utføre meteorologiske og vitenskapelige undersøkelser.
Neste sommer forlot to av mannskapet «Maud» for å bringe post og vitenskapelige observasjoner tilbake til sivilisasjonen. De nådde aldri frem. Begge omkom på den russiske tundraen og det er fortsatt et mysterium hva som skjedde med dem.
Etter en ny overvintring i isen ønsket Emanuel Tønnesen også å forlate «Maud». Overvintring tæret på mannskapet og det var dårlig stemning om bord. Den 1. desember 1919 forlot Tønnesen og polarveteranene Helmer Hansen og Oscar Wisting «Maud». Med hundespann skulle de frakte post til Russlands østligste by, Anadyr, ved Beringstredet. Veien dit var lang og farefull.
Etter flere ukers ferd østover i kaldt vinterføre opplevde Tønnesen sin verste frykt. Han gikk seg vill og ble plutselig alene på den snøkledde tundraen. Uten utstyr og gevær. Han var nær med å stryke med, da han klarte å søke ly i en enkel tømmerhytte. Dagen etter ble han funnet av Oscar Wisting. Tønnesen hadde fått store forfrysninger. Han ble fraktet til en tsjuktsjerboplass hvor han fikk hjelp. Tsjuktsjerne var et urfolk bosatt i Russland som drev med reindrift og ishavsfangst.
Våren 1920 kom han i kontakt med en ukrainsk skinnhandler, som fikk seilt Tønnesen over Beringstredet til Nome i Alaska. Derfra gikk ferden videre til Seattle og New York. Tønnesen ble værende i USA en stund, før han reiste hjem til Norge. Han skulle senere få en lang karriere i det norske fyrvesen. Emanuel Tønnesen døde i 1972.
Emanuel Tønnesens brev til skolen er en del av arkivet etter Arendal offentlige sjømannsskole og oppbevares i dag på KUBEN i Arendal. I tillegg til foto og elevarkiv, inneholder arkivet også møtebøker, kopibøker, journaler, sakarkiv, personalarkiv, regnskap og tegninger. På arkivportalen.no kan du får en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
I podcasten «Polarpionerene – Polarhistorien sett fra Sørlandet» kan du høre historien om Emanuel Tønnesen og Roald Amundsens «Maud-ekspedisjon».
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0900-550s, Arendal offentlige Sjømannskole, Kb L0001
Arkiv PA-1935, Samling av fartøysbilder
Arkiv PA-2418, Portrettsamlingen L32.01
Meling, Torjer, Norske Skibsførere, 1933-1935. Dreyer forlag. 1935
Bomann-Larsen, Tor. Roald Amundsen. En biografi. Cappelen Damm. 2011
NRKs intervju med Emanuel Tønnesen fra 1963
