I 1850 ble den første døveskolen på Agder etablert – Christianssands Døvstummeinstitut. Å rekruttere elever til den nyetablerte skolen viste seg raskt å bli en krevende oppgave.
Den 2. mai 1851 mottok prost Aas i Gjerstad prestegjeld et brev fra Thorstein Alarich Christensen. Han hadde nylig startet en skole for døvstumme i Kristiansand og var på utkikk etter elever. Christensen hadde gått gjennom folketellingen fra 1845 og registrert at det bodde fem døvstumme i Gjerstad, hvorav to, en gutt og en jente, var i skolealder. Christensen lurte på om prosten kunne sørge for «at disse Ulykkelige kunde blive min skole tilsendt».
Undervisning for døve
På 1850-tallet var ordet «døvstum» en betegnelse som ble brukt på døve. Grunnen var at mange med medfødt døvhet ikke snakket, siden de ikke kunne høre og derfor ikke utviklet talespråk. I 1915 ble uttrykket fjernet fra norsk lovverk, fordi det ble ansett som misvisende – det er hørselen som er nedsatt, ikke stemmebåndene.
Den første offentlige skolen for døve åpnet i Trondheim i 1825. I 1848–49 ble en tilsvarende privat skole etablert i Christiania. I 1849 ble det tildelt to statlige stipender for å opprette lignende skoler i Bergen og Kristiansand. Teologen Thorstein Alarich Christensen (1827-1883) fra Bergen var en av mottakerne. Han studerte undervisningen ved de norske døveskolene, samt ved tre skoler for døve i Tyskland før han etablerte sin egen skole i Kristiansand.
Undervisningen ved skolene i Christiania og Kristiansand skulle bygge på en tysk metode, der de døve lærte å snakke – «om end ei saa smukt, saa dog tydeligt nok til at kunne forstaaes af Enhver.». Målet med undervisningen var å gi elevene, som var mellom 6 og 14 år, ferdigheter i tale, samt kunnskaper i regning, skriving, håndarbeid og religionskunnskap, slik at de etter endt skolegang kunne konfirmeres. De døve skulle også kunne gjøre seg forstått gjennom tale og dermed lettere tilpasse seg samfunnet. Tegnspråk ble ikke tatt i bruk i undervisning, selv om mange døve brukte tegn for å kommunisere med hverandre.
Døveskolen i Kristiansand
På Agder fantes det ingen tradisjon for undervisning av døve. I de 25 årene døveskolen i Trondheim hadde vært i drift, hadde ingen elever fra Sørlandet blitt tatt opp der. Fordi skolen i Kristiansand var privat, var Christensen avhengig av økonomisk støtte fra fylkene for at døve barn skulle få skolegang. Det var likevel bare Nedenes Amt (Aust-Agder) som bidro med midler til etablering av skolen.
Christianssands Døvstummeinstitut åpnet sannsynligvis i desember 1850 med to elever fra lokalområdet. Skolen var ment å ta imot barn fra områder som tilsvarer dagens Agder, Rogaland og Telemark. Våren 1851 fikk skolen ytterligere to elever fra Aust-Agder. Siden det var Nedenes Amt som hadde bevilget penger til undervisningen, henvendte Christensen seg til sogneprestene i prestegjeldene der for å informere om tilbudet og oppfordre til at flere elever ble sendt til skolen. En av dem som fikk brev var prosten i Gjerstad.
De døvstumme i Gjerstad
Prost John Aas (1793–1846) var opprinnelig trønder og hadde etter flere tiår i Gjerstad god oversikt over innbyggerne i prestegjeldet. Aas var blitt utnevnt til sogneprest i Gjerstad i 1821 og hadde satt sitt preg på bygda. Han hadde tidlig arbeidet for å etablere en fast skole i Gjerstad, samt utbedre veinettet. I 1838 ble han Gjerstads første ordfører, og i 1846 ble han prost i Østre Nedenes Prosti.
Prost Aas svarte skolebestyrer Christensen 2. mai 1851. Han bekreftet at det ifølge folketellingen fra 1845 bodde to døvstumme barn i prestegjeldet, en gutt og en jente. Gutten, Ole Alfsen, var døvstum, men hadde flyttet til Kragerøområdet. Før flyttingen hadde prosten imidlertid snakket med faren om å sende Ole på skole for døve. Faren hadde uttrykt at dette også lå i familiens interesse. Prosten var derfor sikker på at faren ville følge opp, siden Ole var familiens eneste sønn, og faren både var opplyst og formuende.
Prosten var imidlertid usikker på om jenta, Kirsten Thomassdatter, kvalifiserte som elev til døveskolen i Kristiansand. I en folketelling over fattige fra 1845 var hun også anført under rubrikken «Fjanter», en betegnelse brukt på personer som vi i dag trolig ville omtalt som personer med begrensninger i mental kapasitet eller kognitiv utvikling.
«den sunde Sands aldeles berøvet»
Kirsten Thomassdatter (1835–1852) var 15 år og bodde på gården Ausland sammen med familien sin. Ifølge prosten hadde hun etter fødselen vært svært syk. Blant annet hadde hun fått «engelsk syke», en eldre betegnelse på rakitt. Sykdommen skyldes mangel på vitamin D og fører til myke og svake bein. Den unge jenta hadde fått behandling, særlig med saltvannsbad, men kuren hadde svekket henne betydelig. Hun led av krampeanfall og hadde mistet evnen til å snakke. Ifølge prost Aas var hun «den sunde Sands aldeles berøvet».
Hun hadde problemer med å gå uten støtte, og hvis hun skulle opp eller ned en bakke, måtte hun krype. Kirsten måtte passes på, fordi hun lett gikk seg vill i skog og mark. Prosten bemerket at hun var svært sta og manglet evnen til å skille mellom rett og galt. Tilstanden hennes ble stadig verre, og om natten måtte hun pakkes inn som et lite barn.
Etter å ha vurdert Kirsten Thomasdatters tilstand, anså prost Aas at det ikke var nødvendig en gang å melde henne inn for mulig opptak til døveskolen i Kristiansand. Sammen med foreldrene var han fremdeles overbevist om at det med hensyn til hennes utvikling ikke lot seg gjøre å oppnå noe som helst. Han åpnet imidlertid for at om skolebestyrer Christiansen var av en annen oppfatning, ville han gjøre det han kunne for å hjelpe «dette ulykkelige Pigebarn».
Kirsten Thomassdatter ble aldri elev ved skolen i Kristiansand. Ifølge kirkebøkene for Gjerstad døde hun sommeren 1852, 16 år gammel.
Døveskolen ble avviklet
Thorstein Alarich Christensen ledet døveskolen i Kristiansand fram til 1863, da han tiltrådte som sogneprest i Høvåg. Stillingen som bestyrer ble deretter overtatt av Ernst Hadeler Ziesler (1833-1903). Ziesler hadde tidligere undervist ved døveskolen i Christiania og under hans ledelse økte elevtallet. I 1869 hadde skolen 39 elever, og i 1874 fikk den en permanent skolebygning i Tordenskjoldsgate. Flere av elevene ble konfirmert, og noen utdannet seg til håndverkere, særlig innen skomakeryrket.
I 1881 ble det vedtatt en lov om skoleplikt for døve barn, og denne trådte i kraft i 1883. Loven utløste en debatt om behovet for en mer helhetlig organisering av landets døveskoler, som på 1880-tallet talte sju institusjoner. Det ble blant annet påpekt at skolene hadde små klasser med stor variasjon i elevenes alder og evner, samt et uforholdsmessig høyt behov for lærere. Flere aktører argumenterte for sentralisering. Etter hvert ble det besluttet å legge ned skolen i Kristiansand, og i 1893 ble den formelt avviklet. Elevene ble overført til døveskolen i Christiania.
Avtrykk etter døveskolen i Kristiansand
Brevvekslingen mellom skolebestyrer Christensen og prost Aas befinner seg på KUBEN i Arendal. Brevene inngår i samlingen PA-1319 Lokalia. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal. På Statsarkivet i Kristiansand finnes det noe arkivmateriale etter skolen, deriblant forhandlingsprotokoll og journal.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen, Arkivar, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1319/F/L0008/0001 Lokalia Aust-Agder døvstumomsorg
Lysnes, Marie (1982). Behandlere – voktere? Psykiatrisk sykepleies historie i Norge Oslo: Universitetsforlaget
Sander, Thorbjørn Johan. (2008): Christianssands døvstummeinstitut (1850–1893) og Kristiansand døveforening (1908–2008). Kristiansand: Kristiansand døveforening
Sander, Thorbjørn Johan. (1998): Fra Christiania døvstumme-institut til Skådalen kompetansesenter. Oslo: Skådalen kompetansesenter
Vevstad, Andreas (1998): Gjerstad kjørke. Gjerstad: Gjerstad menighetsråd
