2. mars 1883 møttes flere borgere i Grimstad til møte. Formålet var å stifte en politisk forening som skulle arbeide for «Utbredelse af en sand og sund politisk Oplysning, i Overensstemmende med Grundloven og reguleret af Guds Ord». Grunnloven var nemlig under angrep fra radikale krefter. Norges «Frihed» og «Lykke» stod på spill.
Noen måneder tidligere hadde landet gjennomført det som regnes som Norges første partivalg. I 1882 fantes det ennå ingen politiske partier i Norge, men ved valget var det politiske landskapet delt i to. En konservativ høyre side og en radikal venstreside. Utgangspunktet for delingen var den såkalte statsrådsaken.
På begynnelsen av 1800-tallet ble det gjort flere forsøk på å få statsrådene til å møte på Stortinget, men motstanden var stor. I henhold til grunnloven av 1814 skulle Storting, regjering og domstolene utøve makt uavhengig av hverandre. Stortinget var et folkevalgt organ, mens regjeringen var kongens utvalgte. Dersom statsrådene ble nødt til å møte på Stortinget, mente flere at maktbalansen kunne bli ødelagt. Først i 1872 vedtok Stortinget grunnlovsendringen om at statsrådene skulle ha møteplikt.
Regjeringen rådet kongen til å nekte og godkjenne lovendringen. Dermed startet en ny dragkamp, den såkalte vetostriden. Utover på 1870-tallet vedtok tre ulike storting lovendringen, men hver gang nektet kongen å sanksjonere loven. I grunnloven stod det ingenting om hvor mange ganger kongen kunne nekte å godkjenne en grunnlovsendring. Noen mente kongens veto var absolutt, mens andre mente kongen kun kunne nekte tre ganger. I 1880 hadde flertallet på Stortinget fått nok. 9. juni vedtok Stortinget å innarbeide statsrådenes møteplikt etter at konge og regjering hadde nektet tre ganger. Striden var imidlertid ikke over.
Konge og regjering nektet fortsatt å godkjenne lovendringen. Det førte til at opposisjonen på Stortinget med Johan Sverdrup i spissen ønsket å stille regjeringen for riksrett. Men for å sikre stort nok flertall, ville Sverdrup vente til etter valget i 1882. Stortingsvalget i 1882 handlet derfor i stor grad om man ønsket grunnlovsendringen velkommen eller ikke. Om man ønsket at regjeringen skulle svare for Stortinget eller ikke. Venstresiden ønsket endring, mens høyresiden ønsket å bevare grunnloven slik den var.
Valget avslørte et stort flertall for venstresiden som fikk over 60 % av stemmene. Dermed gikk det mot riksrett og grunnlovsendring. Valget skapte imidlertid en reaksjon på høyresiden som spesielt i byene skulle gjøre seg bemerket.
I årene mellom 1882 og 1884 ble det etablert flere lokale grunnlovsforeninger som opponerte mot endringer i grunnloven. 21. desember ble Grundlovsvennernes Fællesforening for Nedenæs Amt stiftet. Foreningens formål var å «samle fædrelandssindede mænd rundt om i Amtet til forenet Samvirken for Udbredelse af en sand og sund politisk Oplysning, i Overensstemmende med Grundloven og reguleret af Guds Ord, samt for en hertil svarende Anvendelse af Stemmeretten.»
Noen få måneder senere ble en lokalforening etablert i Grimstad. Grundlovsvennernes Forening for Grimstad By ble konstituert 2. mars 1883 og skulle ha samme formål som moderforeningen i Amtet. Distriktslege H. Friisak ble valgt til formann, mens skipsreder Fredrik Smith-Petersen fikk rollen som viseformann.
Foreningen fikk raskt stor oppslutning i Grimstad med over 100 medlemmer og i møtene skal det ha vært stort engasjement. Grunnlovsforeningene kunne likevel ikke hindre at regjeringen med statsminister Christian Selmer ble stilt for riksrett 23. april 1883. Riksrettsprosessen skulle bli langvarig og først 27. februar 1884 falt dommen der statsrådene ble fradømt sine embeter. Samme dag leverte 30 stortingsrepresentanter fra høyresiden inn en erklæring til Odelstinget.
«Ligeoverfor den i dag aflagte Rigsretsdom finder vi, undertegnede Medlemmer af Storthinget, baade for vor egen Skyld og af Hensyn til de mange Medborgere, der i det, hvorom det her gjelder, deler vor opfatning, strax at burde udtale, at der ikke gjennem Rigsretsdom kan frakjende nogen af Statsmagterne den Stilling og de Funktioner, som ved Grundloven er dem anvist – hvad der faar særlig Betydning ligeoverfor en Rigsret, tilbliver paa en saadan Maade som den nuværende. I Forvisning om, at Landets Frihed og Lykke beror paa, at begge Statsmagter, Kongemagten ikke mindre end Storthinget, opretholdes … ».
6. mars 1884 samlet grunnlovsforeningen i Grimstad seg i rådhussalen for å gi sin tilslutning til erklæringen. Erklæringen hjalp imidlertid lite. 1. juli godkjente kong Oscar 2. lovendringen om statsrådenes møteplikt. Noen dager tidligere var han også blitt nødt til å utnevne regjeringen Sverdrup på bakgrunn av dets tillit på Stortinget. Dermed var parlamentarisme i praksis innført i Norge og grunnlaget lagt for partipolitikk.
Allerede 28. januar 1884 hadde venstresiden etablert partiet Venstre som Norges første. Selv om høyresiden var imot endringene, skulle også de i 1884 danne sitt eget politiske parti. Grunnlaget for høyresidens partidannelse var de lokale grunnlovsforeningene. Etter stiftelsen av Venstre gikk de sammen for å stifte De konservative foreningers sentralstyre som etter hvert fikk navnet Høyre.
På KUBEN i Arendal oppbevares en del av Høyres tidlige historie. I arkivet etter Grimstad Høyre, PA-2673, Grimstad Høyre, finner en blant annet møteboken til Grundlovsvennernes Forening for Grimstad By. I tillegg til møtebøker som strekker seg fra 1883 og frem til 1977, inneholder arkivet også kopibøker, sakarkiv, regnskap og medlemslister. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-2673, Grimstad Høyre A01 L0001
Arkiv PA-2412, Landskaps- og stedsbilder fra Aust-Agder
https://no.wikipedia.org/wiki/Høyre besøkt 27.08.2021
https://no.wikipedia.org/wiki/Maktfordelingsprinsippet besøkt 27.08.2021
https://no.wikipedia.org/wiki/Statsrådssaken besøkt 27.08.2021
