3. desember 1959 offentliggjorde Stortingets samferdselskomite sin innstilling om nedleggelse av Grimstad-Risebanen. Dermed så det mørkt ut for fortsatt togforbindelse til den lille sørlandsbyen. Nedleggelsen av banen kom imidlertid ikke til å foregå uten kamp. I Grimstad var en blitt vant med å kjempe for jernbanen sin. Den kampen hadde begynt allerede få år etter jernbanen ble etablert.
Grimstad-Risebanen ble åpnet som en privat jernbane mellom Rise og Grimstad 14. september 1907. Banen var blitt planlagt i flere tiår, men den skulle få en trang start. Planen var at banen skulle frakte tømmer fra innlandet og ut til kysten, men da Grimstad-Risebanen stod ferdig var det allerede bygget en tømmerrenne. Dermed falt en stor del av inntektsgrunnlaget bort. Allerede i 1912 ble banen overtatt av staten. Heller ikke de klarte å drive med gode nok overskudd.
Første forsøk på nedleggelse
I 1932 foreslo hovedstyret for Statsbanene å nedlegge Grimstad-Risebanen. Det falt ikke i god jord blant verken innbyggerne eller lokalpolitikerne. I sin utredning pekte Statsbanene på nedleggelse som et sparetiltak.
Samtidig viste utredningen at jernbanen mellom Arendal og Åmli var nesten 10 ganger så dyr i drift som Grimstad-Risebanen, og den var ikke foreslått nedlagt.
Det viktigste argumentet mot nedleggelse var likevel stambanen som var under bygging. Sørlandsbanen ville føre til at sidebanene ble knyttet til trafikken mellom de store byene, og da vil trafikkgrunnlaget trolig øke.
Når Sørlandsbanen om få år ville bli ferdig, virket det underlig å nedlegge en bane ned til kysten. I stedet mente mange en heller burde oppgradere Grimstad-Risebanen til en bredsporet bane. Da kunne både tog og vogner gå fra Oslo og helt til Grimstad.
Formannskapene i de berørte kommunene gav sommeren 1932 sin uttalelse. Utover høsten fulgte bystyrene opp. Selv om enkelte lokalpolitikere mente satsing på rutebiler kunne være et godt alternativ, ønsket flertallet å bevare jernbanen. Det ønsket ikke regjeringen.
Ny satsing
Til tross for protester lokalt, ønsket Statsbanene likevel å nedlegge Grimstad-Risebanen. Det samme ønsket regjeringen. Saken skulle imidlertid avgjøres av Stortinget.
Stortinget sin vei- og jernbanekomite hørte ikke på Statsbanene. I stedet innstilte de på fortsatt drift av Grimstad-Risebanen. Samtidig ønsket en del av komiteen å bygge ut banen til å bli bredsporet.
21. juni 1934 falt avgjørelsen. Med 77 stemmer besluttet Stortinget å bygge ut Grimstad-Risebanen. To år senere var et folkehav samlet ved Grimstad jernbanestasjon.
9. november 1936 åpnet Grimstad-Risebanen på ny. Banen var nå blitt bredsporet. Inntil videre var Grimstad endestasjon for Sørlandsbanen. Tilkoblingen til Sørlandsbanen førte til økt vekst. På 1950-tallet dukket imidlertid spørsmålet om nedleggelse opp igjen.
Omlegging fra bane til bil
28. mai 1957 sendte hovedstyret for Norges Statsbaner et brev til Fylkesmannen i Aust-Agder. I brevet viste NSB til sviktende inntekter. Ifølge NSB viste regnskapene for 1954/55 at Grimstad-Risebanen kostet 750 000 kroner, mens inntektene samme periode kun var på rundt 90 000 kroner.
Dette var selvfølgelig et regnestykke som ikke gikk opp. NSB ønsket derfor å legge ned banen og overføre trafikken fra bane til bil. Også denne gangen møtte forslaget protester lokalt.
Et bekymret næringsliv
Blant de som protesterte mot en mulig nedleggelse var Grimstad Gartneri A/S. 26. september 1957 sendte gartneriets direktør Sjur Fuhr brev til formannskapet i Grimstad der han uttalte sin bekymring.
For bedriften ville en nedleggelse føre til tap av inntekter. En annen som var bekymret var direktør K. Lindbo i Skagerakfisk A/S.
Selskapet hadde nylig åpnet en filetfabrikk i Grimstad og målet var å tilby fisk fra Grimstad i Oslo i løpet av 24 timer. Da var de avhengig av tog. I et brev til Grimstad kommune 30. juli 1957 uttrykte direktøren sin bekymring.
«Vi ser det derfor slik at en nedleggelse av godstrafikken ved Grimstad-Risebanen vil være meget skadelig for våre interesser». De to direktørene var ikke de eneste som protesterte.
Mange protester
23. desember 1957 sendte fylkesmann Nils Hjelmtveit et svarbrev til NSB. Fylkesmannen ønsket heller ingen nedleggelse. Han pekte blant annet på at Aust-Agder var et av landets mest industrifattige fylker, men hadde vist en positiv utvikling de siste årene. En nedbygging av kommunikasjonsforholdene kunne imidlertid føre til at utviklingen stoppet opp.
Til Fylkesmannens brev var det også vedlagt uttalelser fra de berørte kommunene. Også de var negative til en nedleggelse. Grimstad kommune kritiserte blant annet NSB sitt tallgrunnlag. Ifølge dem var inntektene nærmere 1 million kroner. Dermed ble det stilt spørsmål ved hele grunnlaget for nedleggelsen.
På 1930-tallet hadde protestene mot nedleggelse ført frem. Denne gangen hjalp de lite.
Banen besluttes lagt ned
Om kvelden 3. desember 1959 offentliggjorde Stortingets samferdselskomite sin innstilling. Komiteen støttet NSB sitt forslag om å nedlegge Grimstad-Risebanen. NSB sine underskudd måtte ned, og de mest trafikksvake banene måtte avvikles.
Året etter skulle saken endelig avgjøres av Stortinget. Debatten 12. januar 1960 ble lang og hard, men etter 18 timer ble det gjort et vedtak. Både Setesdalsbanen og Grimstad-Risebanen ble vedtatt nedlagt.
Siste tur
Om kvelden torsdag 31. august 1961 gikk toget fra Rise i Øyestad mot Grimstad for siste gang. Om bord var nærmere 230 passasjerer deriblant ordfører i Øyestad Olav Dahle. For anledningen hadde toget med seg en ekstravogn. Det var også pyntet med blomster og sørgebånd.
Ved Grimstad stasjon var rundt 2 000 mennesker møtt opp for å ta toget imot. Langs togruten var det også flere som hadde møtt opp for å ta et siste farvel.
På grunn av alle passasjerene og stopp underveis, ble toget en halv time forsinket. Da det endelig kom seg inn på stasjonen var klokken blitt 22:40. Her ble toget møtt med flere taler og musikk fra Grimstad Guttemusikkorps.
I løpet av høsten begynte en å fjerne skinnegangen. Samtidig startet Veivesenet med å bygge veier som kunne overta trafikken. Jernbanen mellom Rise og Grimstad var dermed blitt historie. En historie som blant annet er bevart i arkivene på KUBEN i Arendal.
Arkivene på KUBEN
I arkivet etter Grimstad kommune kalt, KA0904-PK, Grimstad kommune frem til 1971, ligger flere saksmapper knyttet til nedleggelsen av Grimstad-Risebanen. Saksmappene inneholder blant annet saksdokumenter, brev og kartskisser. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal. KUBEN oppbevarer også et foto fra den siste togturen i Grimstad 31. august 1961.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0904-PK, Grimstad kommune frem til 1971 01 L0204 (1.18.11), KA0924-PK, Landvik kommune 01 L0006
Arbeiderbladet 21.06.1934, 13.01.1960
Grimstad Adressetidende 09.06.1932, 01.09.1932, 08.04.1933, 05.12.1959, 02.09.1961
Lillesands-Posten 05.06.1934
Vestlandske Tidende 30.08.1932
