I seilskutetiden var Grimstad og omegn et av Norges viktigste distrikter for skipsbygging. Størst aktivitet var det Vikkilen der det lå over 20 verft. Men de gode tidene hadde en bakside. På midten av 1800-tallet begynte det å bli vanskelig å få tilgang til nok skipstømmer. I Grimstad ønsket en å undersøke flere mulige løsninger. En av dem var å bygge en kanal fra innlandet og ned til kysten.
På begynnelsen av 1870-tallet var etterspørselen etter skipstømmer økende. Samtidig var de kystnære skogene uthogd. For skipsverftene i Grimstad og omegn måtte en stor del av skipstømmeret hentes fra andre distrikt.
Dyrere skipstømmer
Flere skipsbyggmestere fikk levert tømmer fra blant annet Mandal og Lyngdal. Dette gjorde imidlertid tømmeret dyrere. Det ble også levert tømmer fra Arendalsvassdraget, men også dette var kostbart.
Arendalsvassdraget hadde ingen utløp i Grimstad. Tømmeret måtte derfor fraktes med hest vinterstid. Frakt av skipstømmer med hest hadde også vært vanlig i distrikter med elveutløp, men på 1870-tallet endret dette seg.
Fra eik til furu
For seilskutene var eik det foretrukne byggematerialet. Eika var et sterkt materiale og hadde samtidig krumninger som skipsbyggmesterne kunne utnytte i konstruksjonen. Eiketrær var imidlertid arbeidskrevende å transportere.
Mens elvene ble brukt til transport av andre tresorter som furu og gran, ble eika som regel fraktet med hest. Grunnen var at eika ikke fløt. For skipsverftene spilte det derfor ikke så stor rolle om de lå i nærheten av en elv eller ikke.
Eiketømmer var imidlertid en ressurs det ble vanskeligere og vanskeligere å få tak i. Mangel på eik var også en av grunnene til at klassifikasjonsselskapet Det Norske Veritas tillot bruk av furu som byggematerialet fremfor eik.
Mangel på eik og økt bruk av furu som skipsbyggingsmaterialet førte til at verftene i Grimstadområdet mistet konkurranseevne. Skulle næringen overleve, måtte også de få billigere tilgang til skipstømmer. En kanal for tømmer kunne være løsningen.
En snarvei til kysten
6. august 1874 ble det sendt et brev til «Regjeringens Departement for det Indre». Bak brevet stod flere skipsbyggere, skogeiere og trelasthandlere i Grimstadområdet. I brevet ble departementet bedt om å sende ingeniører til Grimstad for å utrede mulighetene for en kanal. Kanalen skulle gå fra Rorevand til Vikkilen.
Rorevand var tilknyttet Arendalvassdraget ved Bjørnesund. En god del av tømmeret til Grimstad gikk allerede denne veien. En kanal mellom Rorevand og Vikkilen kunne imidlertid forenkle transporten betraktelig, og sikre skipsverftene billigere materialer. Den ville også være til nytte for distriktets trelasteksport.
Departementet så positivt på henvendelsen fra Grimstad. Næringslivet måtte imidlertid selv dekke kostandene ved utredningen. Sommeren etter var utredningen klar.
Et omfattende anlegg
Utredningen ble foretatt av ingeniør Gustav Sætren på oppdrag fra kanaldirektør Lars Grøntvedt. 18. juni 1875 leverte Sætren sitt forslag.
Kanalen ville bli rundt ¼ mil lang. Prosjektet ville innebære både fjellsprenging og tunnelarbeider. I sitt forslag presenterte Sætren flere alternativer. Det mest ambisiøse alternativet var en åpen kanal med en bunnbredde på 6 fot. Det var også det dyreste.
Sætren beregnet en kostnad på 130 000 spesidaler, eller rundt 40 millioner kroner etter dagens kroneverdi. Kanaldirektøren anbefalte et litt rimeligere alternativ til 90 000 spesidaler. Likevel var det en betydelig investering, og kostnadsberegningen hadde ikke tatt høyde for erstatningsutbetalinger som følge av bruk av privat grunn.
Til tross for et godt grunnlag, stoppet prosessen opp. Sviktende konjunkturer førte til at investeringene ikke lot seg forsvare. Kanalplanene ble imidlertid ikke helt forlatt.
Nye utredninger
I årene som kom ble saken tatt opp på ny, og nye utredninger gjennomført. Det ble også tatt høyde for andre bruksområder enn tømmer. Vinterstid kunne en kanal også brukes til å frakte isblokker.
Iseksport var en betydelig næring og en kanal kunne bidra til å utvikle næringen videre i Grimstad. Likevel ble kanalen mellom Rorevand og Vikkilen satt på vent.
Andre alternativer
Samtidig som kanalsaken ble utredet, dukket det opp andre alternativer. Veibygging gjorde transporten enklere. I tillegg ble det lagt planer for en jernbane.
Samme år som kanalsaken ble sendt til departementet, ble det satt ned en jernbanekomite i Grimstad. I 1903 startet byggingen av en jernbane, og i 1907 åpnet Grimstadbanen for trafikk.
Da den nye jernbanen endelig ble realisert, var det ikke med hensyn til skipsbyggingen i Vikkilen. Etter den høye byggeaktiviteten på 1870-tallet, gikk det gradvis nedover med skipsbyggingen på Sørlandet.
Selv om det på begynnelsen av 1900-tallet fortsatt ble bygd seilskuter av treverk i Vikkilen, var det en næring som gikk mot slutten. Dermed ble kanalplanene aldri realisert. På KUBEN i Arendal ligger imidlertid planene trygt bevart.
Kanalplaner på KUBEN
I arkivet etter Grimstad kommune, KA0904-PK – Grimstad kommune frem til 1971, ligger blant annet brev, utredninger og tegninger knyttet til kanalprosjektet på slutten av 1800-tallet. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv KA0904-PK – Grimstad kommune frem til 1971 08 L0011 (8.74)
Aanby, Anne Tone: Skipsbyggmesterens tid. 2012
