Den 13. januar 1341 var flere menn samlet på gården Marum i Sandar sogn i Vestfold. På gården, som i dag ligger i Sandefjord kommune, var det høy temperatur til tross for at det var midt på vinteren. Presten Eindride Tordsson hadde innkalt til møte. En av bygdas bønder hadde tatt seg til rette på kirkens eiendom. Ugjerningen måtte få konsekvenser.
Gården Marum tilhørte på 1300-tallet det mektige Oslo bispedømme som også omfattet dagens Vestfold. I høymiddelalderen (1150-1350) hadde kirken mye makt og var en stor eiendomsbesitter. Perioden 1250-1350 har vært karakterisert som den norske kirkes velmaktstid i middelalderen. Kirken sto sterkt og hadde et svært godt utbygget administrativt apparat.
Det var trolig presten Eindride Tordsson, kannik (korbror) ved Oslo bispedømme, som hadde krevd at det skulle nedtegnes provsbrev på Marum. Guttorm Øyvindsson og Tore Kjetilsson var tilkalt for å nedtegne vitnesbyrd om saken slik at det kunne brukes i en rettsak. Presten Eindride anklaget bonden Orm på nabogården Førstad (Firikstad) for ulovlig hogst. Som kannik tilhørte Eindride toppsjiktet i det geistlige hierarkiet i Norge på denne tiden. Så bonden Orm hadde lite han skulle ha sagt.
I provsbrevet som er skrevet på kalveskinn går det frem at presten Eindride førte vitnene Torgeir på Freberg, Tormod Pinni og hans bror Håvard. Mennene la hånden på bibelen og sverget på at gården Marum alltid hadde eid skogen hvor Orm hadde tatt seg til rette. Bonden kunne ikke fremlegge noe bevis på at han hadde hugd i egen skog. Orm ble stevnet til Langmannstevnet hvor han måtte svare for den urett han hadde begått. Det er usikkert hva slags straff han fikk, men sannsynligvis var det viktigst for kirken å fastslå hvem som hadde rett til skogen. Trolig fikk Orm en bot for ulovlig hogst.
Noen år senere skulle både bonden og presten få andre ting å tenke på. Høsten 1349 ble Norge rammet av en katastrofe uten sidestykke i norsk historie. Svartedauden kom til landet. Pesten krevde veldig mange menneskeliv og endte med at mange gårdsbruk ble stående øde. Om bonden Orm og presten Eindride overlevde er usikkert, men svært mange prester døde av pest fordi de skulle se til syke og døende.
I 1833 ble kalveskinnsbrevet fra Marum donert til det nyopprettede museet i Arendal. Arendal skoles Offentlige Bibliothek og Museum hadde blitt stiftet året før og mottok i oppstarten mange gaver i form av gjenstander og dokumenter fra byens borgerskap. Giver var skipsreder Christian Stephansen fra Tjølling i Vestfold som hadde flyttet til Arendal for å ta del i byens skipsfartseventyr. Skinnbrevet var et av tre middelalderdokumenter fra Vestfold som Stephansen donerte til museet.
Skinnbrevet fra gården Marum er det eldste dokumentet som oppbevares på KUBEN. Dokumentet inngår i arkivsamlingen PA-2566 Aust-Agder-Brev, som består av 248 dokumenter fra perioden 1341 til 1792, og med hovedtyngde på 1500- og 1600-tallet. Samlingen er delt i to serier basert på materialitet: en pergamentsamling, som består av 156 dokumenter utført på skinn av ulik kvalitet, og en litt mindre papirsamling, bestående av 92 dokumenter, det eldste fra 1524. Geografisk fordeler diplomene seg i området fra Vestfold til Rogaland, med et stort innslag fra Setesdal. På arkivportalen.no kan du få en mer detaljert oversikt over hva arkivet inneholder.
Skrevet av Yngve Schulstad Kristensen, arkivar, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-2566 Aust-Agder-Brev, L0016 – AA 36
Arkiv PA-2065 Aust-Agder museet, F01 L0001
