I 1987 så det mørkt ut for M/B «Øya». Rutebåten hadde i en årrekke trafikkert strekningen mellom Kristiansand og Lillesand, men om vinteren havarerte maskinen. Eierne ønsket ikke å ta kostnaden med å få reparert båten. Samtidig ønsket samferdselsmyndighetene å erstatte M/B «Øya» med flere mindre skyssbåter. Redningen skulle bli etablering av en engasjert venneforening.
Oppfinnelsen av dampmaskinen revolusjonerte kommunikasjonen langs kysten. I 1827 begynte de første norske dampskipene å gå i rute langs Sør-Norge. 100 år senere var det i tillegg flere mindre damp- og motorskip som fraktet folk og varer mellom øyene og fastlandet. En av dem var M/B «Øya».
Den første «Øya»
I 1919 fikk Otto Østerberg bygd ei 60 fot lang skøyte i Høllen i Søgne. Båten var bygd av eik og var en såkalt engelsk kutter. Skøyta fikk navnet «Øya» og skulle gå i rutetrafikk mellom Flekkerøy og Kristiansand.
Sammen med sine sønner utvidet Østerberg rutetilbudet, og i 1939 ble dampskipet «Skjold» overtatt. «Skjold» gikk i rute mellom Kristiansand og Lillesand. Et år senere skulle en verdenskrig føre til at «Skjold» sin rute ble overtatt av M/B «Øya».
I rute til Lillesand i krisetid
9. april 1940 ble Norge angrepet av Nazi-Tyskland. Krigen førte til rasjonering av drivstoff. I tillegg la okkupantene begrensninger på nordmenns reisevaner. For Østerberg og M/B «Øya» førte det til økte kostnader og reduserte inntekter.
Sommeren 1940 meddelte Østerberg til avisen Fædrelandsvennen at M/B «Øya» ikke lenger kunne gå i rute mellom Flekkerøy og Kristiansand. I stedet skulle skøyta seile «Skjold» sin rute fra Kristiansand til Lillesand.
For «Skjold» ventet en annen skjebne. Den dampdrevne båten var også dyr i drift. Til tross for forsøk med sagflis som fyringsmiddel, ble det besluttet å selge fartøyet. I nesten 50 år hadde «Skjold» gått mellom Kristiansand og Lillesand. De neste tiårene var det «Øya» som kom til å gå i rute mellom nabobyene. For rutebåten skulle imidlertid de økonomiske forholdene bli vanskelige.
Vanskelige tider
I 1955 ble «Øya» kjøpt av rutebilselskapet Lillesand og Topdalens Rutebillag (LTB). LTB hadde startet opp med buss, men ønsket å utvide med båttrafikk. Stadig bedre veiforbindelse gjorde det imidlertid vanskelig å drive båtruten lønnsomt.
I tillegg foregikk det fraflytting fra øyene langs «Øya» sin rute. Færre kunder og økte utgifter var en dårlig kombinasjon. For å holde driften gående var en avhengig av offentlige tilskudd fra både stat og kommune.
Gapet mellom inntekter og kostnader var imidlertid økende, og på 1960-og 1970-tallet måtte det til flere politiske dragkamper for å få beholde rutetilbudet. På begynnelsen av 1970-tallet ble det også klart at «Øya» trengte ny motor.
Nye båter
Fremfor motorskifte ble det imidlertid bestemt å kjøpe en ny båt. Valget falt på M/S «Ytterdal» som ble kjøpt på auksjon i 1973. Den «nye» båten var også en gammel traver. Den var bygget i 1911 og målte 78 fot.
Den innkjøpte båten ble omdøpt M/B «Øya II» og satt inn i rutetrafikk samme år som den ble kjøpt. Meningen var at den skulle erstatte sin forgjenger, men båten fikk ikke lov til å ha flere enn 48 personer om bord. Dermed kom både «Øya I» og «Øya II» til å trafikkere strekningen.
I 1976 var det imidlertid slutt for begge båtene. Kravene til Skipskontrollen var vanskelig å etterleve med to eldre fartøy. Nok et nytt fartøy ble kjøpt. Denne gangen falt valget på «Måkeskjær» som var bygget i 1967.
«Øya I» og «Øya II» ble etter hvert solgt, mens «Øya III» førte stafettpinnen videre. De økonomiske utfordringene ble imidlertid ikke løst. I tillegg var reisemønsteret i endring.
Fra rutetilbud til sightseeing
I 1980 seilte over 85 % av passasjerene til «Øya III» med båten i sommermånedene. Mange brukte ikke lenger rutebåten som et fremkomstmiddel. I stedet ble «Øya III» et fartøy en dro med for å få oppleve deler av sørlandskysten.
Rutebåten var imidlertid ikke ideell til sightseeing. I tillegg fikk også denne båten betydelige reparasjonsutgifter. Ikke minst økte kostnadene som følge av skjerpede krav fra Skipskontrollen. «Øya III» sin fremtid som rutebåt var svært usikker.
Mot slutten av 1984 foreslo fylkespolitikerne i Vest-Agder å erstatte «Øya III» med sightseeingbåten «Maarten». Det likte folket i Lillesand og øy-beboerne svært dårlig.
I kamp for «Øya»
Selv om båtruten mellom Kristiansand og Lillesand ble brukt av turister sommerstid, fraktet «Øya III» også last og rutepassasjerer. Dette tilbudet ville bli dårligere med bruk av en sightseeingbåt.
I tillegg ble det hevdet at «Maarten» ville bli dyrere, og at alle havnene måtte bygges om og tilpasses den nye båten.
Gjennom leserinnlegg, underskriftskampanjer og lokalpolitiske vedtak, ble det protestert mot forslaget. Det store engasjementet for «Øya III» vant til slutt frem. Våren 1985 skrinla Vest-Agder fylkeskommune sine planer. For tilhengerne av «Øya III» skulle imidlertid gleden bli kortvarig.
Vinteren 1987 fikk rutebåten et motorhavari. Eieren LTB, som nå var blitt til A/S Bussen, ville ikke ta regningen med å få reparert båten. Det ønsket heller ikke myndighetene. De ville sette inn småbåter for å løse transportbehovet. Dermed så det igjen mørkt ut for «Øya III». Denne gangen skulle imidlertid en venneforening bli redningen.
Øyas Venner
Lokale ildsjeler med lokalpolitiker Kai-Aas-Hansen i spissen lanserte ideen om å danne en venneforening. En venneforening som kunne kjøpe rutebåten fra busselskapet og drive den videre. Responsen var overveldende.
Et interimstyre ble dannet og gikk i forhandlinger om kjøp av «Øya III». 2. juli 1987 ble rutebåten kjøpt. Etter iherdig pengeinnsamling og mange dugnadstimer var «Øya III» klar for drift sommeren 1988.
Samtidig ble foreningen «Øyas Venner» formelt stiftet. På stiftelsesmøte 21. juli 1988 ble Kai-Aas-Hansen valgt til foreningens formann. Styret kom ellers til å bestå av Ole Johan Storaker, Sigmund Unander, Ingerid S. Ausland og Alvhild Gulbrandsen. De neste ti årene ble «Øya III» drevet av foreningen. I 1998 var det imidlertid slutt.
Overtatt av charterselskap
I 1997 overtok Alf Mathisen som formann i Øyas Venner. Mathisen hadde tidligere vært maskinist, og var en av ildsjelene som holdt «Øya III» i fortsatt drift. Tiden som formann skulle imidlertid bli kort.
Mot slutten av sommersesongen i 1997 meldte Mathisen at han snart kom til å flytte til Stavanger. Han ønsket dermed å tre ut av styret. Ingen ønsket imidlertid å etterfølge Mathisen som forman. Øya III» ble dermed lagt ut for salg.
Flere ønsket å drive rutebåten videre. 10. februar 1998 ble «Øya III» solgt til den lokale byggmesteren Tore Bjørlykke og Blindleia Charter.
Selskapet drev rutebåten videre de neste tiårene, og på begynnelsen av 2020-tallet ble en ny «Øya» satt inn i den tradisjonsrike ruten. På KUBEN i Arendal finner en imidlertid avtrykk etter rutebåtens historie.
«Øya» på KUBEN
I arkivet etter Arendals Dampskibsselskab (ADS), PA-1716, Arendals Dampskibsselskab (A D S), finnes en arkiveske med diverse dokumenter knyttet til rutebåten «Øya» og foreningen Øyas Venner. Materialet dekker perioden fra 1989 og frem til 1997, og består blant annet av brev, møtereferater, vedtekter, årsmeldinger, brosjyrer med mer. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1716, Arendals Dampskibsselskab (A D S) 2 E3 L0006, PA-3150, Fædrelandsvennen
Moen, Merete: Med «Øya» gjennom Blindleia
Fædrelandsvennen 07.08.1939, 04.06.1940
Lillesands-Posten 07.06.1940, 16.05.1997
Tiden 06.06.1940, 06.07.1940
Vestlandske Tidende 13.08.1940
