Den 28. desember 1870 samlet 29 sjømenn, redere og andre med interesse for skipsfarten seg i et hus på Borøya utenfor Tvedestrand. Huset var eid av kaptein O. E. Ellingsen og formålet med møtet var å se på muligheten for å stifte en sjømannsforening for Dypvåg. At møtet fant sted dette året var neppe helt tilfeldig. I 1870 var Dypvåg landets største skipsfartsdistrikt utenfor byene. Kun 9 sjøfartsbyer kunne skilte med en større tonnasje dette året. I møtet i Ellingsens hus ble det klart at samtlige menn ønsket en forening velkommen og Dypvåg Sjømannsforening var dermed stiftet. I stiftelsesmøtet ble det også laget lover for foreningen. Foreningens formål skulle være «at virke for søfartens og sømandsstandens interesser navnlig ved at skaffe medlemmerne underretning om de væsentligste sager vedkommende skibsfarten, samt ved at stå hverandre bi med råd og dåd.» Videre ble det bestemt at medlemskap i foreningen skulle koste 60 skilling per år og at styrmenn og yngre sjøfolk skulle betale halv kontingent. Foreningen skulle ledes av et styre på fem og første formann ble reder Bernt A. Olsen fra Lyngør. (Arivref: PA-2292, Dypvåg sjømannsforening A01 L0001).
Etableringen av de norske sjømannsforeningene kom som et resultat av den sterke veksten i skipsfarten i siste halvdel av 1800-tallet. I 1849 ble den britiske Navigasjonsakten opphevet. Dette regelverket hadde begrenset muligheten for blant annet norske skip å frakte utenlandske varer til og fra Storbritannia. Opphevelsen førte til økte muligheter for internasjonal fraktfart og la grunnlag for vekst i handelsflåten. 16. mars 1849 ble Norges første sjømannsforening etablert, da Larvik Sjømannsforening ble stiftet. Kun en måned senere, 13. april 1849, ble Arendal Sjømannsforening etablert som Aust-Agders første og 28. desember 1870 var det altså tid for å stifte Dypvåg Sjømannsforening. Sjømannsforeningen i Dypvåg engasjerte seg gjennom årenes løp i flere viktige saker. Allerede i 1872 ble det stiftet en forsikringsordning knyttet til sjøfolkenes tøy og andre personlige effekter. Sjømannsyrket var risikabelt og det var viktig å sikre at sjøfolkene fikk dekket sine personlige tap når ulykken var ute. Året etter, 4. januar 1873, vedtok sjømannsforeningen også å stifte Dypvåg Sparebank. Dypvåg Sjømannsforening kunne fått et kort liv. I 1899 kom det opp forslag om å oppløse foreningen fordi den manglet «den formådne tilslutning». Forslaget kom fra 11 medlemmer fra Lyngør, men på generalforsamlingen samme år ble forslaget forkastet av flertallet. Kort tid etter brøt noen av medlemmene fra Lyngør ut og dannet Lyngør Sjømannsforening. I 1925 ble «Dypvaag aldershjem for sjømænd Heller» etablert. Gamlehjemmet fikk et eget styret som ble plukket ut av henholdsvis Dypvåg Sjømannsforening og Lyngør Sjømannsforening. I 1945 kunne Dypvåg Sjømannsforening feire 75 årsjubileum. Foreningen hadde dette året 61 medlemmer. I 1990 var det drøyt 50 medlemmer i foreningen, men deretter gikk medlemsmassen gradvis nedover. De gamle medlemmene døde og ble ikke erstattet av yngre sjøfolk. 29. april 2010 var det slutt. I møtet denne dagen ble det vedtatt å legge ned Dypvåg Sjømannsforening. Sluttbeholdningen ble gitt i gave til orgelet i Dypvåg kirke.
Forhandlings og Regnskabsprotokol for Dypvaag Sømandsforening er en del av arkivet etter Dypvåg Sjømannsforening og befinner seg i dag på KUBEN i Arendal. Forhandlingsprotokollen ble i 2018 en del av Norges dokumentarv. I tillegg til forhandlingsprotokoller, inneholder arkivet også korrespondanse og regnskap. Arkivet strekker seg fra januar 1871 og frem til avviklingen i april 2010. På arkivportalen.no kan du få mer informasjon om hva arkivet inneholder. Arkivet er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN