Sommeren 1883 pakket Emma Skjulestad kofferten for å reise til sjøs sammen med sin mann kaptein Lars Olsen Skjulestad. Seilasen førte henne til forskjellige havner rundt om i verden. Det skulle bli en tur hun sent ville glemme.
Emma Skjulestad (døpt Ingeborg Olsdatter Moen) ble født i 1856 i Austre Moland. I 1882 giftet hun seg med Lars Olsen Skjulestad (1856-1927). Lars ble senere både ordfører i Austre Moland og stortingsrepresentant for Høyre, men i starten av 1880-årene var han seilskuteskipper og førte barken «Landbø» av Arendal.
«Landbø» av Arendal
Barken «Landbø» ble bygd på C. Halvorsens verft i Arendal i 1872 på oppdrag fra skipsreder C. Svennungsen. Lars var kaptein på skuta fra 1883 til 1888. Da var den eid av skipsreder J. Gundersen.
Sommeren 1883 var «Landbø» på vei fra Sundsvall i Sverige til Dieppe i Frankrike. På veien skulle de plukke opp Emma i Helsingør.
Alene til Helsingør
Emma reiste alene til den danske havnebyen. Det nygifte paret hadde nok ikke hatt mye tid sammen etter at de giftet seg siden Lars hadde sitt arbeid til sjøs, men nå hadde han invitert Emma med på en seilas som førte de to til havner både i Europa og i Amerika.
Etter en rundtur i Østersjøen ankom «Landbø» havnebyen Newport i Wales 10. desember 1883. Her ble skuta fra Arendal liggende til over nyttår. For Emma og mannskapet ble det julefeiring i fremmed havn.
Julefeiringen i Newport
Selve julaften foregikk om bord i «Landbø», men 28. desember 1883 ble det arrangert julefest på land for sjømennene som var i byen. I et brev til sin svigerinne Randi Skjulestad fortalte Emma om sine opplevelser av en litt annen julefeiring. Emma skrev at det var kommet mange folk til festen, både sjøfolk og noen av byens fineste familier. Gjestene fikk servert te, kaffe, smørbrød og kaker, i tillegg ble fat med appelsiner, epler, fiken, rosiner og nøtter båret rundt.
I løpet av festen holdt pastor Silhuus en tale både på engelsk og norsk. Han snakket om hjemlandet og om juletreets symbolikk. Men selv om det var to juletrær, var de ifølge Emma for små fordi det ikke gikk an å henge julegaver på dem. Det var kommet mange julegaver fra forskjellige kvinneforeninger i Norge. Skjerf, strømper og pulsvanter ble delt ut til sjøfolkene.
Savn og språkproblemer
Selv om Emma skrev at det var en hyggelig kveld, skinner det igjennom at hun savnet den norske julefeiringen. I tillegg møtte hun en julefeiring på et fremmed språk og det plaget henne at hun ikke kunne snakke engelsk, og derfor ikke kunne prate med de engelske gjestene.
I brevet skrev hun: «… jeg tror det havde været morsommere, om der havde blevet sunget flere Norske Sange og ikke saa meget engelsk». Lars ønsket at hun i fremtiden skulle kunne beherske språket og ville gi henne opplæring så snart de dro til sjøs igjen, men Emma var skeptisk til hvilken nytte det ville få.
Hun skrev: «… jeg tror ikke at det kan blive mig til saa stor Nytte i Fremtiden, at det kan betale sig at studere derpaa.» For Emma skapte manglende språkkunnskaper hodebry, men det var ikke det eneste hun reagerte på.
Et skittent sted
Under oppholdet i Newport var Emma plaget av hvor skittent det var om bord i «Landbø». «Vi vil nu gjerne bort herifra jo før jo heller, og jeg vil ikke haabe at vi skulle komme til et saa skiddent Sted saa hastigt. Vi kan ikke tage i nogen Ting paa Dækket uden at blive tilrakket. At vaske ombord her er ikke at tænke paa, …».
Hva som var årsaken til denne skitten er usikkert, men industri i havnen kan ha gjort Newport til et forurenset sted. I tillegg lastet «Landbø» kull. Kull som skulle fraktes den lange veien ned til Havanna på Cuba.
På jakt etter ny kjole
Før avreisen hadde Emma reist inn til byen for å kjøpe kjolestoff til en tynn kjole som hun kunne bruke i varmen i Havanna. Kjolen sydde hun ombord, og en annen ble sydd til henne inne i byen.
11. januar 1884 skal «Landbø» ha forlatt den walisiske havnebyen. Tre måneder senere, 19. april 1884, ankom de Havanna. Der skulle Emma og resten av mannskapet bli vitner til en svært dramatisk hendelse.
Kuler og krutt i Havanna
Det finnes ingen brev fra Emma om oppholdet i Havanna, men i et brev til søsteren Randi fortalte Lars om en dramatisk eksplosjon i et kruttlager som førte til store ødeleggelser i havnebyen.
« … efter nogle Minutters Forløb kom der et ganske bedøvende Knald, saa Gaderne og Husene rystede og Mursten og Vindusruder kom farendes i Hovedet paa Folk. Alt var i Forvirring i Byen, Mennesker og Dyr løb om hinanden …».
Heldigvis ble ingen om bord i «Landbø» skadet, og 20. mai 1884 reiste skuta videre. Neste stopp var Philadelphia i USA. Der fikk Emma oppleve flotte museer og parker. I tillegg fikk hun se fine amerikanske fruer.
Med kjoler av silke og fløyel
Fremmede språk var et problem og begrenset kontakten med andre reisende kvinner. Når de lå i havn var Lars ofte fullt opptatt med lossing av «Landbø» og hadde ikke alltid så mye tid til å være sammen med Emma. Noen fine turer i land ble det likevel og i Philadelphia besøkte hun en flott park og et stort museum.
Ikke minst beundret hun de amerikanske damenes hatter og klær. «Det er ikke andet end Fjære og blomster saa meget som de kan faa til at hænge paa Hatterne, og Kjoler af Silke og Floiel, enten de har Raad til at bære dem eller ei.» Emma endte opp med å kjøpe kjolestoff også i denne byen.
Sommeren 1884 satte «Landbø» kurs for Europa igjen. Etter et drøyt år om bord, nærmet det seg nå slutten for Emma sin seilas. Selv om sjømannslivet hadde gitt henne mange uforglemmelige opplevelser, var det tydelig at hun også gledet seg til å komme hjem.
Borte bra, men hjemme best
Det siste brevet fra Emma ble sendt fra Bergen 26. august 1884. Hjemreisen nærmet seg, men før «Landbø» var klar til å seile, fikk de tid til å besøke både Fløifjellet, og nyte musikk i byens park.
En kveld ble det spilt musikk av Ole Bull, noe som tydeligvis gjorde sterkt inntrykk på Emma. «… det var rigtig fortryllende at høre paa, man kunde høre Gjøgens Galen, og Bjeldeklang af Kreaturerne, samt hvorledes Gjetergutterne svarte hinanden i Luren naar de kom hjemover til Sæteren om Aftenen. Jeg ønskede bare at de vilde gjentaget det, saa nydeligt var det.»
Det er ingen tvil om at Emma satte stor pris på å være tilbake i Norge etter mange måneder på reise i utlandet.
I det samme brevet skrev Emma også at Lars ikke mente det var trygt for henne å være på reise lenger. Grunnen til det er antageligvis at hun var høygravid. Emma kom seg hjem til Skjulestad før fødselen, og sønnen Ole ble født den 22. oktober 1884. I 1892 gikk også Lars i land for å ta over farsgården Skjulestad i Austre Moland.
Avtrykk på KUBEN
Emmas brev er en del av en brevsamling som i dag oppbevares på KUBEN. Samlingen består av flere brev skrevet av Emma, Lars og hans bror Even Skjulestad, og som ble sendt til Randi Skjulestad i 1870- og 1880-årene. Brevene gir et unikt innblikk i sjøfolks reiser og opphold i fremmede havner på slutten av 1800-tallet og i 2018 ble samlingen, som en del av Seilskutearkivene fra Aust-Agder 1820-1920, innlemmet i Norges dokumentarv. Brevene er digitalisert og publisert på Digitalarkivet.
Skrevet av Lise Råna arkivar, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-2585, Randi Olsen Skjulestads brevsamling L0001 0004
Adresse Avis for Arendal og Omegn 18.12.1883
Den vestlandske Tidende 26.07.1883, 11.12.1883, 22.01.1884, 12.02.1884, 17.05.1884, 28.06.1884, 23.07.1884
https://www.sjohistorie.no/no/skip/17283/
