Skipsjournalen til bark Arica s. 231

Sykdom og død om bord i bark «Arica» av Arendal

Om ettermiddagen 28. desember 1896 døde lettmatros Carl Svendsen. Ved dødsleiet stod kapteinen og resten av mannskapet rundt ham. Sykdom og død hadde rammet seilskuta «Arica». Dagen etter ble lettmatrosen begravet på kirkegården ved Fort-Liberté på Haiti i Karibia. Han skulle ikke bli den eneste fra «Arica» som døde i fremmed havn.

«Arica» var en drøye 45 meter lang bark bygget i Quebec i Canada i 1871. Tre år senere ble skipet innkjøpt til Mandal, mens det i 1882 ble overtatt av Christian Eyde i Arendal. De neste årene kom «Arica» til å krysse verdenshavene flere ganger. 28. oktober 1895 seilte skuta ut fra Arendal. Det skulle bli hennes siste seilas.

De første tegn på sykdom

Etter å ha krysset Atlanterhavet et par ganger, ankom «Arica» Pernambuco i Brasil 1. september 1896. Mannskapet gikk straks i gang med å losse og laste, men etter noen uker var det noen som ikke lenger klarte å arbeide.

"Lom" under lasting i Bristol sommeren 1893
Bark «Lom» under lasting i Bristol sommeren 1893

Jungmannen Nils Hansen hadde vondt i foten, mens matrosen Frants Nilsen var blitt febersyk. Jungmann Hansen ble snart bedre. Verre var det med matros Nilsen. Sykdommen han bar på, skulle vise seg å være litt mer alvorlig.

Kaptein Svend Svendsen tok med seg begge sjøfolkene til en doktor i land. Der havnet etter hvert også matrosen Otto Didriksen. Matrosene ble sykere og etter noen dager ble de begge innlagt på sykehus. Der ble det klart at matrosene trolig hadde fått kopper.

Kopper hadde en gang vært en fryktet sykdom, men på slutten av 1800-tallet hadde vaksinasjon begrenset antall tilfeller. Om bord i «Arica» ble hele mannskapet beordret i land for vaksinasjon. For de to matrosene var det imidlertid for sent. Begge ble avmønstret og forflyttet til et sykehus for pasienter med kopper. To nye sjøfolk ble påmønstret. Matrosen Petter Johnsen fra Antwerpen og dekksgutten William Smith fra Yorkshire i England. For Smith skulle møte med «Arica» bli fatalt.

En selvforskyldt sykdom

9. oktober 1896 satte skuta fra Arendal igjen seil. Kursen ble satt for St. Thomas. 20 dager senere ankom «Arica» den karibiske øya. Her rammet sykdom påny.

Denne gangen var det lettmatrosen Carl Svendsen som var blitt syk. Han hadde imidlertid ikke fått kopper. I skipsjournalen til «Arica» ble det 30. oktober 1896 notert: «Carl Svendsen syg af selvforskyldt sygdom.»

Sykdommen lettmatrosen hadde pådratt seg var syfilis. Penicillin var ennå ikke oppdaget, og sykdommen kunne derfor bli alvorlig. Dagen etter «Arica» var ankommet St. Thomas, ble lettmatrosen lagt inn på sykehus. Der ble han til skuta igjen skulle seile videre.

Bark "Arica"
Bark «Arica»

Døden kommer om bord

Neste stopp for «Arica» var Haiti. I Fort-Liberté skulle det lastes fargetre. Lettmatros Svendsen var tidvis med å arbeide, men han ble sykere for hver dag.

Stedets doktor ble tilkalt, men det var lite han kunne gjøre. Sykdommen hadde satt seg i halsen og huden til lettmatrosen var full av brune flekker.

28. desember 1896 døde lettmatros Svendsen med sine skipskamerater rundt seg. I skipsjournalen ble det notert: «Han havde sin bevisthed næsten til det siste og livet forlod ham uden tilsyneladende stor kamp».

Skipsjournalen til bark "Arica"

Dagen etter ble lettmatrosen begravet. Sjøfolkene fortsatte å laste. I begynnelsen av januar 1897 begynte «Arica» å nærme seg ny avreise. Da ble skipet igjen rammet av sykdom. Nå rammet det flere.

Rammet av den gale feber

Om søndagen 3. januar 1897 fikk lettmatros Johan C. Olsen og matros Hilmar O. Rasmussen feber. I dagene som fulgte rammet feberen også dekksgutten Smith og 2. styrmann Sören A. Nielsen. Fremfor avreise, ble «Arica» liggende.

Stedets doktor kom daglig på besøk. De to matrosene og styrmannen ble bedre. Dekksgutten gikk det verre med. Huden hans begynte å bli gul og han ble isolert fra resten av mannskapet. 8. januar 1897 mistet han bevisstheten. Dagen etter var han død.

I skipsjournalen ble det notert: «Kl 11 ½ om formiddag afgik han ved döden – stille og rolig – af den gale feber». Dekksgutten døde av gulfeber. Det var en farlig virussykdom. Doktoren gav derfor beskjed om at den døde sjømannen måtte gravlegges så fort som mulig. Han ble gravlagt samme dag og fulgt til sitt siste hvilested av hele mannskapet. Kaptein Svendsen var imidlertid ikke med i gravfølget. Han var nemlig også blitt syk.

Kaptein Svendsen faller fra

Noen dager tidligere hadde kaptein Svendsen dratt til Cap-Haïtien for å klarere ut skipet. Der hadde også han blitt syk. Først etter en uke vendte kapteinen tilbake til Fort-Liberté.

Han hadde fått skyss med en tysk skute. Men kapteinen var ikke seg selv. Han var uten bevissthet og så syk at han ikke kunne komme om bord i «Arica».

Mandag 11. januar 1897 døde kaptein Svendsen av lungebetennelse. 12 timer senere ble også han gravlagt på stedets kirkegård. 1. styrmann Jens C. Dahl overtok kommandoen over «Arica». Han skulle få en dramatisk start som skipets nye kaptein.

Et skip forfulgt av ulykke

Onsdag 13. januar 1897 ble ankeret hevet og «Arica» satte seil. Dagen etter ble skuta rammet av mer ulykke. Om ettermiddagen fikk den nye kapteinen et feberanfall. Han måtte tidvis legge seg under dekk, men plutselig kom styrmannen løpende med beskjed om at vannet var blitt lysere.

Kaptein Dahl kom seg ut på dekk, men det var for sent. «Arica» gikk på et korallrev og ble stående bom fast. Heldigvis fikk de hjelp. Lasten måtte losses om bord i lektere for at «Arica» skulle komme løs. Dette var tidkrevende, og skuta ble liggende å hugge mot revet i flere dager.

Samtidig rammet sykdom påny. Flere av mannskapet slet med feber og kaptein Dahl ble sykere. Hans bortfall kunne ikke kommet på et verre tidspunkt.

I kamp mot tyver og sjøvann

For å losse skipet kom det rundt 70 arbeidere fra land. De kom ikke kun for å hjelpe. Til tross for at mannskapet etter beste evne forsøkte å passe på, stjal arbeiderne både mat, vann og utstyr. 17. januar 1897 fløt «Arica» av grunn. Da startet en ny kamp.

Tiden på revet hadde ødelagt deler av kjølen. Nå strømmet det sjøvann inn i skipet. Mens pumpene gikk ble kursen satt for Turks- og Caicosøyene.

21. januar 1897 nådde «Arica» øygruppen. Losen kom dem i møte, men ville ikke om bord. Skipet var infisert med sykdom og ble satt i karantene. Flere av mannskapet ble syke. En uke senere døde nok en sjømann. 28. januar 1897 døde jungmann Nils Hansen på sykehuset av gulfeber. For det gjenværende mannskapet ble det strevsomt å holde skuta flytende.

2. februar 1897 ble følgende notert i skipsjournalen: «vi pumpede med skibets mandskab i hele formdg men det kunde vi ikke holde ud lenge med 4 mand, og med en pumpe vi kunde ikke holde lækken».

Skipsjournalen til bark "Arica" siste side

Historien bevares i skipsjournalen

To uker senere ble det besluttet å gi skipet opp. «Arica» ble kondemnert og lasten skulle selges på auksjon. Kaptein Dahl hadde mistet sitt skip, men han hadde reddet livet. Etter et sykehusopphold var kapteinen på bedringens vei. Det samme var flere av det øvrige mannskapet.

2. mars 1897 ble det skrevet i skipsjournalen til «Arica» for siste gang. «Kl: 2 em var alt solgt». Skipsjournalen oppbevares i dag på KUBEN i Arendal. Journalen er del av en samling kalt PA-1934 – Fartøysarkivet. På arkivportalen.no kan du få en oversikt over hva arkivet inneholder. Selve skipsjournalen er digitalisert og tilgjengelig på digitalarkivet.no.

Skrevet av Gaute Christian Molaug arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN

Kilder:
Arkiv PA-1934 – Fartøysarkivet F L0047
Arkiv PA-1935 – Samling av fartøysbilder

https://www.sjohistorie.no/en/skip/1693/default besøkt 25.02.2022

Kommentarfelt