9. november 1917 sendte Gunhild Nygaard et brev til John Lauvland i Åmli. I brevet bad hun om økonomisk hjelp. Gunhild var enke og hadde fire mindreårige barn å forsørge. Situasjonen var vanskelig. Enken var nemlig en av mange som ble rammet av dyrtid.
I 1917 raste første verdenskrig (1914–1918). Norge var nøytralt, men ble likevel rammet av krigen. Mangel på varer førte til at prisene gikk i været. Det ble dyrtid og mange slet økonomisk. For å hjelpe bevilget Stortinget blant annet 40 millioner kroner i dyrtidsbidrag til kommunene. Samtidig ble det etablert et eget dyrtidskontor.
Statens dyrtidskontor
Allerede 1. oktober 1914 hadde staten opprettet et provianteringskontor. Formålet var å sikre Norge forsyninger og livsviktige varer under den pågående krigen. Oppgavene økte, og to år senere ble kontoret omgjort til et eget departement kalt Provianteringsdepartementet.
Sommeren 1916 ble også kommunene pålagt å etablere egne provianteringsråd. Rådene skulle blant annet holde oversikt over forsyningssituasjonen og ikke minst prisene. De skulle også sikre forsyninger ved å etablere reservelagre, og ved å etablere kommunale utsalg.
Den vanskelige forsyningssituasjonen førte til at det var mange varegrupper som måtte reguleres. Noen kommuner valgte derfor å etablere egne dyrtidskontorer for å avhjelpe situasjonen. I 1917 etablerte også staten et eget dyrtidskontor.
Statens dyrtidskontor skulle blant annet fordele de 40 millionene Stortinget hadde bevilget til dyrtidsbidrag. Bevilgningen kom imidlertid ikke uten betingelser.
Et spleiselag
Bidraget fra Staten var avhengig av kommunenes innbyggertall. Det ble bevilget 5 kroner per innbygger. Dersom kommunen også bidro, kunne beløpet økes.
Staten bevilget nemlig ytterligere 5 kroner per innbygger om kommunen bevilget 2 kroner og 50 øre. Dersom kommunen bevilget ytterligere 5 kroner, ville Staten bidra med samme beløp. Kommunene kunne dermed få i alt 15 kroner per innbygger dersom de selv bevilget 7 kroner og 50 øre.
23. juli 1917 sendte Staten ut et rundskriv med informasjon om dyrtidsbevilgningen. 13. oktober 1917 ble saken diskutert i formannskapet i Åmli.
Enstemmig vedtak
Det var nok neppe noen stor diskusjon rundt dyrtidsbevilgningen i Åmli. Formannskapet vedtok enstemmig å søke Staten om midler. De vedtok samtidig at kommunen selv også skulle bidra. Bidraget på 5 kroner ble imidlertid vedtatt med et forbehold. Dersom det viste seg ikke å bli behov for de ekstra midlene, ville det siste bidraget ikke bli bevilget.
Formannskapet vedtok også regler for dyrtidsutdelingen. Utdelingen skulle gis i form av kort, der kortene gav mottageren rett på en mengde mel, smør, kaffe, kjøtt, flesk og sukker. Videre ville kortene gi tilgang til sko, klær og brensel.
Det ble også vedtatt regler for hvem som kunne få bidrag, og om hvor mye de kunne få. Til sist ble det nedsatt en fordelingskomite som skulle behandle søknader fra kommunens innbyggere. Komitemedlemmene representerte ulike steder i kommunen, og fra Kyrkjebygda valgtes Johan Lauvland.
Snekker med politiske verv
John Lauvland (1868–1952) var født på Vegårshei, men hadde flyttet til Åmli i ung alder. I Åmli livnærte han seg som tømmermann og snekker, men han var også aktiv i idrett og politikk.
I 1895 var han med å etablere idrettslaget Dristug. Han engasjerte seg også i lokalpolitikken, og i 1911 ble han varaordfører i Åmli.
De neste årene skulle John ha flere politiske verv. I 1917 ble han kretsformann i tildelingskomiteen for midler fra Statens dyrtidsbidrag. I denne rollen skulle han få flere brev fra vanskeligstilte innbyggere. Et av dem kom fra enken Gunhild Nygaard.
Enke etter en kirketjener
Gunhild Nygaard ble født i 1870 i Åmli. I 1897 giftet hun seg med Rolv Thorsen Barli som gikk i lære for å bli murer. Året etter fikk de deres første barn da tvillingene Sigrid og Gunda ble født.
De neste årene fikk paret flere barn. Rolv tok seg arbeid på jernbanen, men fungerte også som kirketjener. Gunhild var hjemmeværende med barna.
I 1916 døde ektemannen av slag. Tilbake satt Gunhild og fire mindreårige barn. Familien hadde gjeld Gunhild ikke kunne betjene.
Søknad om hjelp
Ikke lenge etter ektemannens død, så Gunhild seg nødt til å søke kommunen om hjelp. Hun bad herredstyret overta gjeldsbyrden inntil hennes egne barn kunne betale tilbake.
Herredsstyret i Åmli vedtok å overta gjelden, men for Gunhild var ikke dette nok. De økende prisene gjorde situasjonen vanskelig. 9. november 1917 sendte hun derfor nok et brev. Denne gangen til kretsformann Lauvland.
«Undertegnede, enke efter kirketjener Rolv Berli, andrager herved om at maatte komme i betragtning ved utdelingen av dyrtidsbidraget. – Jeg har 4 uforsørgede barn, og har ingen andre midler end det jeg kan fortjene ved mit arbeide. Jeg er 47 aar gammel. Ærbødigst Gunhild Nygaard». Gunhild var imidlertid ikke den eneste som søkte om hjelp.
Mange vanskeligstilte
I løpet av november 1917 var det flere i Åmli som søkte om dyrtidsbidrag. En av dem var 72 år gamle Gunsten Jensen. Han hadde vært syk siden jul og hadde derfor ikke kunnet arbeide. Utsiktene til å tjene penger på arbeid var heller ikke store.
I sitt søknadsbrev skrev Gunsten: «… min helbred er fremdeles slik, at jeg ikke maa arbeide stort, og en mand paa 72 aar, kan man heller ikke vente stort af.» Men det var ikke kun eldre uten arbeidsinntekt som søkte støtte.
Et av brevene John mottok i november 1917 kom fra Lars Askeland. Han drev bygdas skysstasjon og Askeland hotell. Også han merket krisetiden.
«Da jeg nu har Skydsstationen her og disse utænkte Dyre tider paa al slags foder gjør, at det vil falde meget vanskeligt at komme igjennem uten at faa en stødte af dette dyrtidstillæg».
En langvarig krise
11. november 1918 endte første verdenskrig. Krisen var imidlertid ikke over. Mangel på varer gjorde det nødvendig å opprettholde krisetiltakene. Først i 1922 ble Provianteringsdepartementet lagt ned.
Likevel var det fortsatt behov for noe regulering. Provianteringssakene ble overført til Landbruksdepartementet. Det samme ble Dyrtidskontoret. Året etter ble kontoret lagt ned. Det samme ble provianteringsrådene i kommunene.
Kommuner som ønsket å fortsette med ordningen, fikk anledning til å opprettholde sitt provianteringsråd. Det valgte en ikke å gjøre i Åmli kommune. På KUBEN i Arendal finner en imidlertid flere avtrykk etter dyrtiden i Åmli.
Dyrtid i arkivene
Brevene som John Lauvland mottok som kretsformann i tildelingskomiteen for midler fra Statens dyrtidsbidrag utgjør i dag en egen brevsamling kalt DA-1333, Lauvland, John. I arkivet etter Åmli kommune kalt KA0929-PK, Åmli kommune før 1985, finner en også en egen arkivserie etter kommunens provianteringsråd. Begge arkivene er registrert på arkivportalen.no og er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler, Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv DA-1333, Lauvland, John, KA0929-PK, Åmli kommune før 1985, 01 01a L0007, PA-2412.L2.086.tif
Masdalen, Kjell-Olav og Mykland, Liv: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap: kommunene. 1987
Johannessen, Knut, Kolsrud, Ole og Mangset, Dag: Håndbok for Riksarkivet. 1992
Aanby, Scott: Dristug 1895 – 1995
Stavanger Aftenblad 28.07.1916
Tiden 02.10.1917
Folketellinger på digitalarkivet.no for 1875, 1891, 1900, 1910 og 1920
Kirkebøker for Åmli på digitalarkivet.no: Klokkerbok nr. B 4, 1889-1902 og Ministerialbok nr. A 13, 1914-1933
