Den 2. november 1892 kom gårdbruker Aanon Tobias Olsen fra Åmli kjørende med hest og kjerre inn til Arendal by. Olsen hadde med seg seks tønner fylt med rug, men fremfor en varm velkomst, ble bonden møtt med en anmeldelse for dyreplageri. Bak anmeldelsen stod «Foreningen for dyrenes beskyttelse i Arendal og Omegn».
Utenfor Uglands melbutikk stoppet Olsen for å losse. Turen hadde vært lang og spesielt hesten bar preg av en slitsom reise. Hestens tilstand var også noe slakter Simon Vika la merke til. Dyret syntes å ha vondt i benene. Vika kunne ikke skjønne annet, enn at seks tønner med rug var for tung last for den stakkars hesten. En annen som engasjerte seg i hestens tilstand var Christian Eyde. At konsul Eyde også fattet interesse for hestens velferd, var ikke tilfeldig.
«Vær ikke haard mot Dyrene»
Noen år tidligere, 27. februar 1889, hadde nemlig Eyde vært med å etablere «Foreningen for dyrenes beskyttelse i Arendal og Omegn». Samme år ble han sammen med fotograf Charles Nielsen, fogd J. Holmboe, assuransedirektør Johan Hanssen og politimester Christoph Heinrich Holfeldt valgt til å utgjøre foreningens styre.
Foreningen var søsterforening til «Foreningen for dyrenes beskyttelse i Christiania» som ble stiftet allerede 17. oktober 1859. Initiativtaker til foreningen i Christiania var handelsmannen David Graah og ideen hadde han fått i en hestedrosje i London året før. I 1858 hadde nemlig Graah vært på utenlandstur og i en hestedrosje i London hadde han fått utdelt en løpeseddel som omhandlet dyrevelferd.
Tilbake i Norge hadde Graah fått oversatt løpeseddelen til norsk og under tittelen «Vær ikke haard mot Dyrene» fikk han innholdet utgitt i flere aviser. Dette ble startskuddet for «Foreningen mot Mishandling av Dyr» som i 1863 endret navn til «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse». Etter hvert ble det etablert flere lokale foreninger etter samme lest, deriblant i Arendal.
Stor oppslutning i en kriserammet by
I 1889 slet den tidligere så rike sjøfartsbyen med ringvirkningene etter det store bankkrakket i 1886. Dette hindret imidlertid ikke byens borgere å engasjere seg i dyrevelferd og i løpet av kort tid hadde foreningen over 100 medlemmer deriblant advokat Michael Eidsvoll Dedekam, maleren Emil Rummelhoff, bokbinder Joseph Stockinger og skipsreder Julius M. Smith.
Som de øvrige dyrevernforeningene i Norge, arbeidet foreningen i Arendal med dyrevern på forskjellige måter. Folkeopplysning gjennom møter, aviser og egne trykksaker var naturligvis viktig, men like viktig var anmeldelser.
Bruk av anmeldelser
I moderforeningen i Christiania hadde anmeldelser allerede fra oppstarten vært et sentralt gjøremål. Til og med i vedtektene var dette blitt nedfelt. «Anmeldelse for Øvrigheden av Personer der gjør sig skyldige i Mishandling af Dyr tilligmed Offentliggjørelse af Beretninger om Sagerne og deres Udfald». Derfor var det kanskje ikke så rart at konsul Eyde 2. november 1892 tok øyeblikkelig affære, da en bonde fra Åmli kom kjørende inn til Arendal med en utslitt hest.
Politiet ble påkalt. Det samme ble Arendals dyrlege K. Egeberg. Dyrlegen fikk i oppdrag av politiet å undersøke hesten og konklusjonen var at hesten var utsatt for dyreplageri. I sin erklæring konstaterte også Egeberg «at 4 tønder rug er det største læs, den bør kjøre.»
For hesteeier Olsen fikk ikke dette noen umiddelbar konsekvens. Utenfor Uglands melbutikk lesset han av sine tønner og kunne dermed reise videre med en lettere last. Men saken var langt i fra ferdig.
Besøk av lensmannen
Det ble skrevet rapport over forholdet og sammen med dyrlegens erklæring gikk saken videre til fogden i Nedenes. Fogden påla videre lensmannen på gårdbruker Olsens hjemsted, å sørge for at hesteeieren ble gjort kjent med innholdet i dyrlegens erklæring.
Lensmann Ommund Omland i Gjøvdal fikk oppdraget. 18. november 1892 møtte gårdbruker Olsen lensmannen og to vitner. I møtet ble fogdens brev og dyrlegens erklæring lest opp. Olsen «blev paalagt Dyrlægens Ordre, idet han ogsaa lovede at være forsiktig og snil mod Hesten, da han i modsat Fald vilde blive dragen til ansvar efter Loven.»
Dyrenes vern i det norske lovverket var imidlertid mangelfullt. Kampen for å lovfeste dyrevern var lang og hard, men det gav resultater. I 1935 fikk Norge, som et av de første landene i verden, sin egen dyrevernlov.
Arkivet på KUBEN
På KUBEN i Arendal finnes et arkiv etter «Foreningen til Dyrenes Beskyttelse i Arendal og Omegn». Arkivet er en del av en samling kalt PA-1059, Samling av foreningsarkiv. A-Å. Foreningens arkiv består blant annet av beretninger fra foreningens virksomhet, medlemslister og rapporter knyttet anmeldelser. Arkivet strekker seg fra oppstarten i 1889 til rundt 1895. Arkivet er registrert på arkivportalen.no og er tilgjengelig på KUBENs lesesal.
Skrevet av Gaute Christian Molaug, arkivar og formidler ved Aust-Agder museum og arkiv, avd. KUBEN
Kilder:
Arkiv PA-1059, Samling av foreningsarkiv. A-Å F L0001 0020
Arkiv PA-2418, Portrettsamlingen
Arkiv PA-2412, Landskaps- og stedsbilder fra Aust-Agder
Den Vestlandske Tidende 05.05.1893
https://no.wikipedia.org/wiki/Dyrebeskyttelsen_Norge
